Høyt spill (Heftet)

Serie: Rosehagen 64

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 64
ISBN/EAN: 9788202472177
Kategori: Romanserier
Omtale Høyt spill
Direktøren for Havfruen kan være i ferd med å grave sin egen grav, men Emily og Michael må handle raskt dersom de skal beholde Den hvite rose.
Mariella er i Roma. Fødselen nærmer seg, men et brev fra Gerhard forandrer livet hennes.
Konstanse blir en brikke i et farlig spill. Velstående menn taper store summer ved spillebordene, og Pierre Lafayette får sin andel.

«I dag vil jeg satse i ditt navn, elskede,» sa Pierre lavt. «Jeg er overbevist om at det bringer lykke.»
Konstanse klarte ikke å svare. De funklende lysekronene danset for blikket hennes. Luften i casinoet var het og innestengt. Pierres stemme smøg seg om henne, som fløyel. Spillet begynte.

Til toppen

Andre utgaver

Høyt spill
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

«Pierre?” Konstanse reiste seg fra kurvstolen under parasollen. «Jeg ventet deg ikke.”

            "Det vet jeg, kjære, men vi har fått en uventet invitasjon.”

            "Jeg sa jo at jeg ikke kunne gå ut i dag.” Hun skottet mot stranden, der barna badet sammen med barnepiken.

            "Jeg vet at du sa det, men ettersom grunnen ikke var annen enn at du ville være sammen med barna i kveld, tenkte jeg at …”

            Hun stanset ham med en håndbevegelse, brått irritert over at han dukket opp uanmeldt på dette viset. Pikene kjente ham og slapp ham inn uten å spørre henne først. Det gav henne følelsen av at det var han som bestemte. Hun burde kanskje ha insisterte på å betale leie. Da ville han antagelig ha oppført seg mer respektfullt.

            "Men dette er et helt spesielt selskap. Det er hos en landsmanninne av prinsen, en russisk hertuginne. Hun pleier ikke å være i Nice om sommeren, men hun …” Han holdt inne. «Hun åpnet palasset sitt denne mandagen, og har invitert alle som betyr noe i Nice. Du vil elske det!”

            Konstanse ristet på hodet. «Det får ikke hjelpe. Jeg lovet barna å bli hjemme i kveld, og jeg akter å holde løftet mitt.” Selskapet lød fristende, men hun kunne ikke skuffe barna enda en gang. Da kom de knapt til å tro henne neste gang hun lovet noe.

            "Prinsen kommer til å bli dypt skuffet. Han har fortalt hertuginnen så mye om deg og om klærne du skaper.”

            Kunne hun finne på en grunn som barna ville godta? Love dem noe til gjengjeld?

            "Dessuten kommer det en mann jeg gjerne vil at du skal møte.”

            "Et nytt offer?” Irritasjonen steg i henne.

            "Jeg kaller dem ikke det. De som spiller sammen med prinsen og meg, får en opplevelse for livet.”

            Hun lo. «Det har du rett i, men det er en opplevelse de ganske sikkert gjerne skulle ha vært foruten.”

            "De tenker nok slik med det samme, men i ettertid er det en spennende historie, nesten eksotisk. De får møte en ekte prins, og vi spiller bare med folk som har råd til å tape.”

            Hun betraktet Pierre. Han var ulastelig kledd, som vanlig, og utstrålte sikkerhet.

            Noen kremtet. Konstanse snudde seg og så piken stå i døråpningen.

            "De har besøk, madame Lindemann. Det er monsieur Lindemann.”

            "Aha,” sa Pierre. «Du har løyet. Det finnes en ektemann.”

            "Det er min bror.” Hun hadde lyst til å be Pierre om å forsvinne ned fra terrassen og ta veien om stranden, tilbake til sitt eget hus. Hvordan kunne Gerhard finne på å dukke opp her uanmeldt?

            "Din bror? Jeg gleder meg virkelig til å møte skipsrederen.” Han nikket mot piken. «Send monsieur Lindemann ut hit.”

            Konstanse kjente en synkende følelse. Hun visste hvorfor Gerhard kom, og det var svært uheldig at han fant henne sammen med Pierre. «Vent her,” sa hun fort og gikk mot terrassedøren.

            Det var for sent. Gerhard skrittet over dørstokken. «Gerhard! Hva gjør du her?”

            "Er det slik du hilser din bror?”

            "Du burde ha telegrafert! Jeg ville ha forberedt pikene på at du kom.”

            "Jeg beklager. Det skjedde på impuls. Vi er egentlig på vei til Roma.”

Han gav henne en klem, men hun kjente seg stiv og på vakt. «Er du alene?”

«Ja. Mariella er på hotellet.” Han snudde seg mot Pierre. «Du må presentere meg for gjesten din.”

Hun klarte å smile. «Dette er Pierre Lafayette, min nærmeste nabo og eier av huset her. Pierre, møt min bror, Gerhard Lindemann.”

Pierre strakte ut hånden og smilte bredt. «Jeg føler nesten at jeg kjenner Dem, herr Lindemann. Konstanse har snakket så varmt om Dem.”

Gerhards ansikt var lukket, men hun så at han tok inn situasjonen – og mislikte den.

«Du har flyttet fra fru Bayards hus, forstår jeg?”

«Var du der først?” Hjertet hennes hoppet over et slag. Hva hadde Victoria rukket å si?

«Ja, ellers hadde jeg ikke funnet deg,” sa han, med kulde i røsten. «Du har ikke gitt meg din nye adresse.”

«Blir De lenge i Nice, herr Lindemann?” spurte Pierre.

«Nei,” svarte Gerhard. «Jeg reiser videre i morgen.”

«Det var synd. Jeg ville gjerne ha fått anledning til å invitere Dem hjem til meg. De ser huset mitt der borte.” Han pekte.

Konstanse hadde lyst til å be ham tie. Stod han kanskje der og planla å lokke hennes bror til spillebordene? Det ville ikke forbause henne om Pierre håpet på det, men i så fall ville han bli skuffet.

«Det må bli en annen gang,” sa Gerhard. «Jeg må be Dem om å la min søster og meg være alene, jeg kommer i et privat ærend.”

Pierre trakk på skuldrene. «Som De vil. Det byr seg nok en annen anledning. På gjensyn, herr Lindemann.”

Gerhard bare nikket, og Pierre forsvant ut på sin slentrende, selvsikre måte.

«Vil du ikke sette deg?” sa hun og pekte mot skyggen under parasollen. «Jeg skal be piken komme med forfriskninger.”

«Jeg skal ikke ha noe.” Han satte seg.

Hun tok plass overfor ham, irritert på seg selv fordi hun kjente seg som en skolepike som var kalt inn på rektors kontor.

«Hvorfor flyttet du ut fra fru Bayards hus? Hvorfor bor du hos den mannen?”

«Hvorfor kaller du ham den mannen?” spurte hun og kjente en gnist av kamplyst.

«Han er beryktet.”

«Er det fru Bayard som sier det?”

«Nei, skjønt ansiktet og stemmen hennes uttrykte noe slikt. Hun sa at du hadde valgt å forlate hennes hus og flytte inn i et hus som herr Lafayette hadde tilbudt deg å låne.”

Det lød ikke bra. «Leie,” forsøkte hun seg.

«Fru Bayard sa låne. Tror du ikke jeg forstår hva det betyr? Du har et forhold til ham.”

«Han er en god venn,” sa hun. «Det er alt.”

«Jeg tror deg ikke. Han så på deg med eiermine. Skal du aldri lære? Dette er Aron Østbye om igjen. Om enn en variant med mer penger.”

Han var så spydig at hun kjente tårene sprette. «Hvem har snakket stygt om Pierre?”

«Michael gjorde meg oppmerksom på ham.”

«Han har ingen rett til det!” Nå følte hun virkelig trang til å gråte.

«Han hørte at jeg skulle besøke deg i Nice, og advarte meg mot en viss Pierre Lafayette, som hadde besøkt deg i Kristiania.”

«Han har ingen rett til å blande seg i mine saker,” gjentok hun.

«Han gjorde det for ditt eget beste. Han sa at mannen er farlig.”

«Pierre er slett ikke farlig! Folk er misunnelige på ham, det er alt.”

«Han fikser regattaer og svindler penger fra godtroende mennesker.”

«Det tror jeg virkelig ikke på.” Hun hørte selv at protesten var matt.

«Du ødelegger ditt rykte.” Han tok av seg dressjakken. «Hvordan fikk du så dårlig smak når det gjelder menn?” Ansiktet hans fortrakk seg i en grimase. «Du trenger ikke svare. Du tar etter din mor. Hun var et sørgelig eksempel for en datter.”

Tårene rant, og Konstanse tørket dem på bluseermet, uten å bry seg om at silken ble ødelagt.

Gerhards ansikt myknet. «Jeg forstår at du har kjærlighetssorg og forsøker å glemme den, men du har tre barn. Du kan ikke la dem vanke i et slikt miljø. De tar skade.”

«Det er ikke som du tror. Alle behandler meg med den største respekt.”

«Jeg så på fru Bayard at hun misliker valget ditt.”

«Hun er sjalu!” Det burde hun ikke ha sagt.

«Altså er du sammen med ham.”

«Jeg …”

«Du er voksen. Jeg kan ikke gjøre annet enn å råde deg.” Han virket oppgitt. «Men du burde tenke på mer enn øyeblikkets nytelse.” Han la hendene på armlenene og betraktet henne. Blikket hans var alvorlig og innstendig. «Og du må trekke pengene ut av direktør Eilertsens hotell.”

«Kommer du hit for å fortelle meg det?”

«Ja. Du kommer til å miste de pengene. Og vi snakker om en svært stor sum.”

«Du er ikke ærlig mot meg. Dette gjelder Emily.”

«Jeg vet at ditt håp var at Den hvite rose skulle gå konkurs, men i så fall burde du ha fulgt bedre med på driften av Havfruen. Man må gjøre det når man investerer.”

«Hva mener du?” En liten uro meldte seg.

«Direktør Eilertsen har klart å fylle hotellet, men ved hjelp av latterlig lave priser. Han tar ikke inn mer enn en brøkdel av de utgiftene han har. Snart må han mangedoble prisene. Hvordan tror du gjestene reagerer på det?”

Hun ble tørr i munnen, strakte hånden ut etter vannglasset.

«Jeg har gjort grundige undersøkelser. Mannen har ikke godt rykte. Og han mangler erfaring med hotelldrift. Forstår du hvor alvorlig dette er? Havfruen kommer med overveiende sannsynlighet til å gå konkurs, og du taper alt.”

«Du er bare ute etter å hjelpe Emily! Hvordan kan du være på hennes parti? Hun ødela livet mitt!”

«Det er beklagelig at Emily og Michael falt for hverandre, men slik er livet. Det byr på overraskelser og slag. Michael var uansett ikke den rette mannen for deg.”

«Det vet du ingenting om! Det sier du om alle jeg treffer.”

«Jeg er uansett skuffet over at du er så sint at du risikerer en formue. Du har ønsket å skade Emily, men rammer deg selv i stedet. Det er den sørgelige sannheten.”

«Jeg tror deg ikke!” Hun knyttet hendene. Tanken på Emily rev opp sårene. Smerten var like intens som den første gangen Michael sa at han hadde følelser for en annen kvinne.

«Jeg sverger, Konstanse! Jeg tenker minst like mye på deg som på Emily!”

«Da må du ikke be meg om å trekke ut pengene.”

«Vi snakker om svært mange penger. Er du villig til å risikere så mye?”

Hun svarte ikke. Tanken var ubehagelig.

«Hvorfor gjorde du det?”

«Det lød som en god investering. Kragerø trengte et nytt hotell.”

«Der tar du feil. Byen er for liten for et så stort hotell. Dersom Havfruen skulle lykkes, måtte andre gå under. Som Den hvite rose.”

Hun trakk på skuldrene.

«Innrøm at du er ute etter å ramme Emily!”

«Det var ikke min hensikt, men jeg beklager det ikke dersom det blir resultatet.”

«Du skuffer meg. Emily er mine barns mor og din tidligere svigerinne og venninne.”

«Og gift med mannen jeg elsker!”

«Du kommer over tapet. Men dersom du mister en så stor del av formuen din, kommer du til å angre bitterlig.”

Hun møtte blikket hans. «Jeg synes det er verdt det, dersom Den hvite rose samtidig går konkurs. Da må hun selge Egerhøi. Jeg vil kjøpe gården tilbake. Forstår du ikke, Gerhard? Jeg gjør det for oss! Det var mor som skulle ha arvet Egerhøi og hotellet, ikke Emily!”

Han så på henne som om hun var et barn. «Konstanse,” sa han, hoderystende. «Det er lenge siden jeg tenkte slik. Jeg har vært gift med Emily, og vi har tre barn sammen.”

Konstanse ville protestere og si at Alice ikke var hans, men fikk ikke frem et ord.

«Egerhøi skal gå til min eldste datter. En ny Caroline skal sitte på gården. Jeg er ikke interessert i at Emily skal gå konkurs. Dessuten er sjansen stor for at Den hvite rose går seirende ut av denne hotellstriden. Direktør Eilertsen har tatt for store sjanser. Han kjenner hotellfaget for dårlig. Resultatet blir at du mister pengene, uten å ramme Emily. Er det ikke bedre å trekke ut pengene før det er for sent? Da unngår du tapet, og du kan se Emily, barna hennes og Michael i øynene. Når du er kommet over kjærlighetssorgen.”

Hun skalv. «Er du ferdig med talen din nå?”

«Jeg har sagt det jeg har å si,” nikket han.

«Jeg trekker ikke ut pengene!”

Han reiste seg. «Da skilles vi ikke som venner. Ikke regn med min hjelp når det går opp for deg hvor mye du har tapt. Jeg snakker både om pengene og om ditt gode rykte.” Han gikk mot huset, uten et ord til avskjed.

Tårene sved i øynene. Hvordan kunne han behandle henne slik? Hvordan kunne hennes egen bror gi Emily all sympati? All støtte?

Til toppen

Bøker i serien