Bli abonnent – få bøkene automatisk rett hjem i postkassen!
| Forfatter: | Torill Karina Børnes |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Morild |
| Serienummer: | 6 |
| ISBN/EAN: | 9788202575236 |
| Kategori: | Romanserier |
Mydla, 1920
Det har kommet Violetta for øre at Engel gir spesielle fordeler til Frida, og hun nøler ikke med å gi ektemannen det glatte lag for denne utidige særbehandlingen.
Endelig byr anledningen seg for Engel til å utforske Maturahola, men ekspedisjonen blir mer spennende enn han hadde regnet med.
Lykten hang for lavt til at den kunne lyse opp området. Han strakte seg etter tauet, det var for langt borte, så han måtte atter ut på veggen for å hente tauet der lykten var knyttet fast. Han kom seg tilbake og satte lykten fra seg. Øynene søkte etter det hvite han hadde sett da han sto under hyllen.
Engel kunne ikke tro det han så.
Han firte seg lenger ned, én meter av gangen. Kjente at fjellveggen var sleip da fotfestet glapp.
Han begynte å tvile da føttene ennå ikke nådde grunnen. Nå dunket hjertet så hardt at han følte det gikk rundt for ham.
Han ble hengende og dingle i tauet en stund. Han hadde ikke feste noe sted, verken for hender eller føtter. Veggen ledet innover og skapte et større rom nederst. Med andre ord ville det bli svært vanskelig å klatre opp. Her måtte han stole fullt og helt på tauet, og hale seg opp etter det. Men først skulle han ned.
Endelig sparket støvlene hans borti den steinete grunnen. Han pustet ut og løsnet tauet om livet. Beina hans var så skjelvne at han måtte støtte seg til fjellveggen en stund. Han var nede. Han var virkelig nede i selveste Maturahola!
Det var en bemerkelsesverdig dur her nede. Sjøens konstante hamring mot steinveggene i øst skapte et tordenlignende ekko i hulen, som om en sint gud brummet av misnøye over Engels inntrengen i hans rike.
Han så opp, løftet lykten og lyste om seg. Han sto på et lite platå der det var tørt. Nedenfor ham så han en stor dam. Det var bevegelse i dammen, som om det var strøm i den. Han antok at det var sjø som ble ledet inn gjennom sjakten. Det kunne også stamme fra vanntilførselen fra fossen. Han hørte sildringen av vann som rant lenger inne fra hulen. Da han lyste oppover, la han merke til et utspring på veggen han hadde firt seg ned. Han kunne bruke det når han klatret opp igjen, kanskje det var lettere å klatre videre derfra. En tanke slo ned i ham – hvordan hadde Villik Bakka overlevd et fall ned her? Det virket da umulig! Han ga vannet et vurderende blikk. Hvor dypt kunne det være? Om det var dypt nok, og en mann traff det og ikke bergbunnen, så kanskje … Han lyste oppover veggene igjen. Øynene hans falt atter en gang på utspringet, eller hyllen, som det sikkert var mer riktig å kalle den for. Om Fridas far hadde blitt dyttet utfor av stesønnen – en horribel tanke – kunne han da ha landet på hyllen, og deretter ha falt videre ned, mer eller mindre frivillig? Kanskje han, om han var bevisst, hadde tenkt på sjakten som eneste mulighet til å komme seg ut av hulen, men måtte kare seg ned først? Engel gyste.
