Selma er i en fortvilet situasjon: Hvis mistanken hennes stemmer, er hun gravid, og det er umulig å vite hvem barnefaren er. Hva i all verden skal hun fortelle Herman? Og er han i det hele tatt fri til å gifte seg med henne?
Hun hadde fremdeles et ørlite håp om at Herman ikke ville slå hånden av henne. Hun visste at han elsket henne høyt, men elsket han henne nok til å kunne tilgi noe slikt? Om han ønsket å fortsette livet sammen med henne, ville kanskje ingen andre få greie på hva hun hadde gjort. Hun klamret seg til håpet.
