«Den som bare hadde vært ung igjen,» sukket frøken Helmersen med et smil. «Da jeg var på hennes alder, gikk alle rundt og fryktet at det ville bli krig, noe det jo også ble. Svermerier og eventyr måtte vike for blodig alvor. Og årene gikk, uten at giftermål lå i kortene for meg. Det lever jeg for øvrig godt med. Hva med Dem selv? Er De også en slik romantisk brevskriver som lengter vekk fra Tangholmen?»

Ragnhild smilte. Jammen om hun visste hva som lå i kortene for henne, men hun innrømmet i alle fall at hun hadde en kjæreste og at hun ikke behøvde å drømme seg så langt vekk.

«Jaså, De har funnet Dem noen her i trakten?»

«Det var under somrene jeg tilbrakte her, at jeg ble kjent med Sverre Wendel, som etter hvert ble min kavaler.»

Frøken Helmersen så vekk, men klarte ikke tidsnok til å skjule anstrøket av overraskelse. «Wendel, sa De? Som i storgården dere får levert mat fra?»

«Ganske riktig. Kjenner De ham?»

«Nei, men navnet lyder kjent. Det var sikkert De som nevnte det for meg på lørdag.»

Ordene kom fort. Plutselig begynte frøken Helmersen likevel å fikle med sigarettpakken med et prøvende blikk mot Ragnhild, som nikket og slo ut med hånden som en aksept til at hun bare kunne forsyne seg.

«De har sikkert sett gården langs veien her, om De har vært ute og spasert litt etter at De kom hit.»

Frøken Helmersen rynket pannen tankefullt. «Jeg var faktisk ute og spaserte den første kvelden her, når De nevner det. Jeg fikk ikke sove og tenkte at litt frisk luft ville gjøre susen. Da var det imidlertid så mørkt at jeg knapt så noen ting, men jeg husker at jeg passerte den gården med bussen på vei hit.»

Ragnhild kjente hvordan mistenksomheten forsvant da frøken Helmersen innrømmet den nattlige spaserturen sin. Selvsagt hadde det ikke vært noe mystisk bak det hele. Hun hadde tatt seg en luftetur før sengetid. Det var da slett ikke ulovlig.

«Det er gården med stort, hvitt våningshus og en nybygd kårbolig litt lenger bort.»

«Og med et stort, rødt fjøs mellom? Det var litt av en eiendom,» nikket frøken Helmersen gjenkjennende etter å ha fått frisket opp hukommelsen. «De har altså funnet Dem en storkar. Nå husker jeg forresten hvor jeg har navnet fra! Det var nylig en annonse i avisen om en Wendel som søkte husholderske til et gårdshus. Og var det ikke en dødsannonse også?» la hun til med rynket panne.

«Hans far,» forklarte Ragnhild.

«Det var leit å høre. Selv ble jeg farløs som ung jente. Men jeg tror det kommer som et sjokk uansett hvor gammel man er.»

Ragnhild nikket. Selv kunne hun knapt forestille seg at faren skulle gå bort. Bare tanken var forstemmende, og hun fikk brått økt medfølelse med Sverre. Det han nettopp hadde opplevd, var virkelig trist. Han fortjente at hun hadde litt mer tålmodighet med ham enn hun hadde vist hittil. Det var ikke bare enkelt å skulle fortsette i sin fars fotspor samtidig som man skulle håndtere sorgen og savnet.

«Så hvordan er han?» Frøken Helmersen tok et drag av sigaretten og kikket oppfordrende på henne, nesten litt rykkete og nervøs i bevegelsene.

«Hva mener De?»

Til toppen