Eilert var så redd at han hakket tenner. Han løp alt han maktet langs elvebredden og oppover mot dammen. Høye stemmer lød bak ham, fra herr Mikkel og herr Disen. De ropte at han skulle stanse, men Eilert halset videre. Han så for seg Syvers dødskamp i elven og herr Mikkels tilfredse glis mens han holdt Syver under vann. Alt han kunne tenke på var å komme seg vekk.
Han skottet seg over skulderen mens han løp, for han klarte ikke å la være. Herr Mikkel kom etter og brøytet seg gjennom buskas og grener. Trampet seg frem. Det lød som om han hadde en okse etter seg. Bak ham kom herr Disen.
Eilert skulle akkurat til å snu seg tilbake da han snublet i en stein og falt så lang han var. Det ene kneet fikk seg en hard smell i sammenstøtet. Smerten skjøt opp gjennom kroppen. Da han forsøkte å reise seg igjen, sviktet kneet. Han kunne ikke løpe lenger. Fortvilet hinket han opp fra elvekanten og lette etter et gjemmested. Han fant det under skjørtene på et grantre. Raskt kom han seg under de lave grenene og krabbet så langt inn mot stammen som han kom.
Bakken var dekket av gule barnåler som stakk mot huden. Noen tørre smågrener sto rett ut fra stammen og skrapte ham i ansiktet. Men han enset det knapt. All hans oppmerksomhet var vendt mot stemmene han hørte nærme seg.
Han knep øynene hardt sammen. Hadde de sett ham da han gjemte seg? Han foldet hendene. Kjære Gud i himmelen, ba han stumt, men lenger kom han ikke.
Tunge skritt stanset rett ved treet.
Eilert hikstet til og holdt pusten.
– Kom frem, sa herr Mikkel. Bestemt, men rolig.

Til toppen