I djevelens klør (Heftet)

Serie: Flammedans 84

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 84
ISBN/EAN: 9788202538507
Omtale I djevelens klør

Anna og Helena er på Finnskogen med Kallefølget. Der oppsøker de urtekonen Marika, som kan fortelle hvorfor folk frykter Finnskogpresten som pesten.

Når Martin og Holger skal tilbake til Tønset, får de et uventet spørsmål fra bonden, og de neste dagene blir helt annerledes enn de hadde håpet.

Bonden smilte over hele fjeset. "Du får hilse på reisefellene dine, Knut."

Gutten tok et skritt frem. Håndtrykket var slapt, enda neven var stor som en suppetallerken. "Det er lenge siden sist jeg red," sa han. "Jeg må ha vært liten."

"Bare du kommer deg opp på hesteryggen, går det fint," sa Holger blidt, men i munnen hadde han en emmen smak.

Bedre ble det ikke da drengen kom med en kasse. Knut klarte ikke engang å komme seg på hesteryggen uten hjelp.

Idet Holger vendte seg mot sin egen hest, kvalte han et stønn. Det begynte å gå opp for ham hvordan reisen kunne komme til å bli.

Til toppen

Andre utgaver

I djevelens klør
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Idet de gikk frem foran den vesle stua, hadde Helena kraftig hjertebank. Hvordan ville de bli tatt imot?
Anna gikk rett bort til døren. Helena ble stående like bak henne. Hun var så spent at det snørte seg i halsen.

Et ansikt kom raskt til syne i vinduet, men forsvant like fort igjen. I neste øyeblikk ble døren åpnet. Kvinnen som sto i døråpningen, var på Helenas alder, og var så mørk i øynene at de nesten var svarte mellom de tette vippene. Håret var ravnsort og huden ganske blek.

"God kveld," sa moren og smilte til finnekonen.

Kvinnen smilte ikke tilbake, men sto der som om det var et begravelsesfølge hun hadde fått på besøk.

"Vi kommer for å snakke med en eldre kone jeg besøkte for noen år siden," fortsatte moren like blidt. "Hun bodde i denne stua og tilhørte skogfinnefolket."

Kvinnen flyttet blikket til Helena før hun vendte ansiktet tilbake mot Anna.

"Jeg oppsøkte henne en gang jeg trengte hjelp."

Det var ikke noe som tilsa at moren følte ubehag ved at kvinnen sto der taus og stirret på dem.

"Hun hjalp meg. Jeg er henne stor takk skyldig."

Kvinnen åpnet døren på vidt gap og gikk inn.

Helena vekslet blikk med moren før de fulgte etter kvinnen. Døren gled igjen etter dem.

Rommet var dårlig opplyst, og enkelte av møblene fremsto som skygger. Helena stilte seg opp ved siden av moren midt på gulvet og med usikkerheten bevrende i brystet.

Kvinnen virket ikke vennlig innstilt, men hun hadde på sitt vis bedt dem inn. Nå nikket hun mot stolene under det eneste vinduet.

Helena satte seg ytterst på stolsetet mens hun fulgte kvinnen med øynene. Moren gjorde det samme, men virket ikke like anspent. Kvinnens serk beveget seg mykt om beina hennes idet hun gikk bort til grua. Der hengte hun en gryte med vann på en jernkrok.

Da hun snudde seg, blinket det i et sølvkjede på et mørkkledd bryst. "Hva er den egentlige årsaken til at dere kom dere hit?" spurte hun med et merkelig tonefall. Det var slik Heikki snakket.

"Som jeg sa, vi …"

"Jeg hørte det du sa om moren min. Hun er død. Jeg vil gjerne vite den virkelige grunnen til at dere er her."

Morens bryst hevet seg idet hun trakk pusten. Så var hun spent likevel.

"Sankedatteren min trenger hjelp." Moren snudde seg og nikket, et tegn på at Helena kunne fremlegge saken sin selv.

"Jeg er urtekone," begynte Helena.

"En klok kone," brøt kvinnen inn.

Helena senket skuldrene. Det bodde ikke noe vondt i denne kvinnen. Det var et godt menneske de satt overfor. "Ja, jeg arbeidet som klok kone på Lillehammer, men nå er jeg her, og jeg trenger å tjene til livets opphold."

Moren flyttet et spent blikk fra henne til kvinnen. "Det stemmer. Vi er her for å spørre om du kan hjelpe oss."

"Hjelpe dere med hva?"

Spørsmålet kom raskt og hardt.

"Moren din arbeidet som urtekone. Gjør du det samme?"

Kvinnen svarte med et nikk. "Mitt navn er Marika."

"Jeg heter Anna. Dette er sankedatteren min, Helena."

Moren slo hånden ut mot Helena, som forsøkte seg på et smil. Det ble knapt en rykning i munnvikene. Hun var spent, og aller helst skulle hun ha vært der alene. Hun kunne ha snakket friere da.

"Dere vil at jeg skal fortelle om folket i skogen. Dere vil at jeg skal fortelle om de friske og de syke. Det er spørsmål ingen stiller."

Morens lepper beveget seg så vidt, men det kom ingen ord, og Helena svelget.

Marika gikk bort til en hylle og løftet ned en krukke. Den var fylt med urter, forsto Helena, da kvinnen tok flere klyper av innholdet og slapp det oppi gryten.

Kvinnen sto med ryggen til dem nå. En flue gikk søvnig over vindusglasset, enda en bevitnelse på hvilken årstid de var inne i, og hvilken som sto for tur.

Av alle årstider hadde Aleksander satt våren høyest. Helena svelget klumpen som plutselig vokste i halsen og festet blikket på Marika, som mørk og mystisk kom gående mot bordet med grytehanken godt i hånden.

Like etter øste hun urteavkok i koppene deres før hun satte en neverkopp med honning midt på bordet.

Da Helena et øyeblikk senere nippet til den varme drikken, lukket hun øynene av velvære. Spenningen som satt i kroppen hennes da de kom, begynte å bli borte nå. På et vis føltes det som om hun hadde vært hos Marika før.

Kvinnen satte seg sammen med dem, øste oppi sin egen kopp og drakk. Det var så vidt koppen laget lyd idet hun satte den fra seg. Øynene hennes vandret nok en gang fra moren til Helena, og hun kjente spenningen på ny.

Hun kunne ikke vite sikkert, men hadde en følelse av at Marika kunne lese tankene hennes, og da kvinnen begynte å snakke, ble hun sikker.

"Jeg ser død," sa kvinnen lavt.

Til toppen

Bøker i serien