Hun var elegant kledd som alltid, i en lyserød drakt og med håret lagt i sirlige, stålgrå bølger om ansiktet.
– Så, der er De, sa hun før Adeline rakk å åpne munnen. – Dette håpløse kvinnemennesket prøvde å overbevise meg om at De var bortreist. For noe vås! Hvor skulle De ha reist? Men det sa jeg til henne, at jeg hadde ingen tanker om å gå før jeg fikk Dem i tale, og det var visst alt som skulle til.
Adeline hadde mest lyst til å ta tak i fru Daltjern og kaste henne på hodet ut døren. Men hun tvang seg til å være rolig.
– Hva kan jeg hjelpe Dem med, fru Daltjern?
– Jeg har spurt Gustav om dette, men han unnlater å svare på spørsmålet mitt. Derfor kommer jeg direkte til Dem, og jeg forventer at De er ærlig med meg.
Adeline nøyde seg med å løfte på et øyenbryn til svar. Det så ut til å provosere fru Daltjern, for øynene mørknet og hun ble rød i kinnene.
– Ikke lat som om De ikke forstår hva jeg snakker om! freste hun. – Men De trodde kanskje at De skulle slippe unna med det?
– De snakker i gåter, fru Daltjern, og jeg har virkelig ikke den minste anelse om hva De snakker om.
– Å jo, det har De nok, men De later som ingenting. Med tanke på Deres bakgrunn, er jeg slett ikke overrasket, la hun til og snurpet munnen.
Heller ikke denne gangen lot Adeline seg vippe av pinnen. Hun stirret bare på fru Daltjern og ventet på fortsettelsen. Hun behøvde ikke å vente lenge.
– Jeg har sagt det til Gustav flere ganger, fortsatte hun. – Han er altfor sjenerøs for sitt eget beste. Jeg vet også hvorfor. Han misliker ubehag, men slik er ikke jeg! Så lenge jeg har helse til det, vil jeg kjempe for min sønn!
Adeline begynte å bli mektig lei av fru Daltjerns babling.
– Dette har jeg ikke tid til, fru Daltjern. Enten får De fortelle meg hva De har på hjertet, eller så må jeg få be Dem om å forlate sjøboden. Jeg har arbeid å gjøre, la hun til.
– Jaså, De tar den tonen? sa fru Daltjern og la armene i kors. – Ja vel, da skal jeg ikke gå rundt grøten lenger, utbrøt hun.

Til toppen