Ole Johan hørte stemmer. Blandet med den jevne duren fra kokeriet, lå summingen fra menn som snakket lavmælt sammen. Han forsøkte å lukke opp øynene, men greide så vidt å gløtte på dem. Det kostet krefter, og vagt husket han at noen hadde bedt ham hvile. Han var ør og visste først knapt hvor han var. Så kom det tilbake: ulykken, hvalkroken og flensekniven. Men hva hadde skjedd etterpå? Han så for seg et par blodige hender. Karstens, husket han. Kameraten hadde dårlig samvittighet fordi han hadde holdt flensekniven. Den han hadde falt på. Også var det noe med armen? Han forsøkte å bevege på den, men det var like nytteløst som å lukke opp øynene. Den hadde vært surret stramt. Var den brukket?
Han hørte skritt, og stemmene kom nærmere. Den ene tilhørte legen, trodde han. En mann med rødlig hår og stort skjegg. Merkelig nok var det en trygghet i det at han greide å se legen for seg.
– Dette ser ikke bra ut, sa legen. – Jeg tror ikke vi har noe valg. Om guttungen skal overleve, må vi ta armen.
Ole Johan anstrengte seg for å forstå. Snakket legen om han? Hans arm? Det strammet seg vondt i magen. Skulle legen ta armen hans? Han ville rope ut. Fortelle dem at han var der og hørte hva de sa, at han ville være med på avgjørelsen. Men det kom ikke et ord over leppene hans.
– Bør han ikke bedøves først? spurte en annen stemme. – Så ikke han våkner opp idet armen amputeres, mener jeg?
– Han våkner ikke, svarte legen bestemt. – Det er ikke nødvendig.
Jeg er her! ville Ole Johan rope, men heller ikke nå fikk han det til. Armen er bare brukket, ville han skrike ut. Hvordan kunne det være nødvendig å amputere armen for å redde livet hans? Hvor lenge hadde han vært bevisstløs?
Han greide knapt å tenke, for alt var kaos i hodet hans. Men så ble alt klart, og frykten rislet gjennom ham. Legen ville amputere armen hans uten bedøvelse! Nei! Fortvilet forsøkte han å våkne til og bevege seg. Men ingenting skjedde. Ikke annet enn at han kjente en svettedråpe renne ned langs tinningen og kinnet for så å forsvinne bak i nakken. Milde himmel! Han kunne føle alt!
Det rant i vann et sted, og så ble kranen skrudd av.
– Gir du meg sagen? Legen henvendte seg til hjelperen. – Takk.
Nei! Ole Johan protesterte forgjeves, men ingen lyd kom ut.
– Du må holde ham fast, fortsatte legen. – For sikkerhets skyld.
– Jeg trodde du sa at han ikke ville våkne?
– Han vil ikke våkne. Men armen må ligge i ro mens jeg arbeider.
Jeg er våken! Ole Johan brukte alt han hadde av krefter for å si fra, men det var nytteløst.
– Er du klar? spurte legen.
– Ja, jeg er klar, svarte den andre med dyster stemme.
Ole Johans hode kokte. Han var så redd. Det var ingenting han kunne gjøre! Han måtte bare ligge der. Gode gud! Legen kom til å skjære av ham armen uten bedøvelse!

Til toppen