I fiendens klør (Heftet)

Serie: Soloppgang 11

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202433277
Kategori: Romanserier
Omtale I fiendens klør
Andrines plutselig blir hentet av Nikolas og må bli med ham til Christiania, men det er langt fra det verste som kan skje henne. Det er en mann som ikke har tenkt å la Andrine være i fred. Han heter Albert Johansen og vil påføre Andrine noe av det verste som kan ramme en kvinne.
 
Klara angrer på at hun har sperret Josefine inne, for tenk om noen oppdager det? Til slutt drar hun til hulen for å se hvordan det går. Men da får hun sitt livs sjokk. 
 
«Ja, herr Johansen.» Stemmen var spak og lav. Alle var redde for ham, det var sikkert.
                 Så var han hos Andrine igjen. «Du blir med meg. Nå er det slutt. Jeg skal ha deg om jeg så må bruke makt.»
                  Hun visste at spillet var over. Hun hadde gått for langt - og tapt.

UTDRAG FRA BOKEN:
Andrine satt i stuen sammen med de andre kvinnene, som fniste og lo av noe hun ikke hadde fått med seg. Men hun interesserte seg ikke for det de flåsete kvinnene sladret om. Snart ville det komme herrer hit. Ruth hadde bedt Andrine ta på seg en brannrød silkekjole. Den var så utringet at brystene hennes bulte ut, og den var altfor stram i livet. Så hadde en taus hun ikke hadde hørt navnet på, satt opp håret hennes med gullspenner, og nå hang små krøller ned langs ørene hennes. Andrine hadde sett forvandlingen i speilet. Hun lignet nå på gledespikene som satt sammen med henne i stuen. Var det slik at Albert Johansen ønsket at hun skulle bli som dem? Måtte hun virkelig være sammen med fremmede menn? Var dette hevnen for at han ikke hadde fått henne i natt? Hun antok at det var derfor.
            Tankene kvernet, og hun følte seg elendig. Hun hadde vokst opp på en liten gård på Kongsvinger, og nå var hun her i Christiania for å utføre tjenester for fremmede menn. Det var ikke til å holde ut! Hvorfor kunne hun ikke ha fått lov til å bli hos bestemoren? Hvorfor hadde den gamle presset slik på for å få henne gift med Nikolas? Alt dette kunne ha vært unngått hvis ikke Isak hadde forsvunnet den gangen …
            Livet var innfløkt. Og urettferdig, tenkte hun.
            Andrine så bort på døren da to herremenn kom inn. Hun la merke til den ene, som så veldig ung ut. Han var like lys i håret som Isak. Den andre var eldre, og utrolig høy og tynn. Ansiktet var smalt og han var bar på issen. Snurrebarten så pussig ut. Han var direkte stygg, og hun forsøkte å gjøre seg så liten som mulig. Hun håpet ingen av dem la merke til henne, at de heller gikk bort til de fnisende kvinnene som kastet lange blikk etter dem.
            Men selvfølgelig måtte den lyshårede velge seg Andrine. Blikket hans var kjølig, men han kostet på seg et smil som var meget sjarmerende, da han kom bort til Andrine og bukket lett. «Er De ny her? Jeg kan ikke huske å ha sett Dem her før,» sa han på gebrokkent norsk. Så var han fra et annet land, tenkte hun.
            «Jeg hører ikke til her. De får hygge Dem med en av de andre kvinnene,» sa hun. Hun håpet han ville høre på henne, men han ble stående og granske henne.
            «De er altså ingen skjøge. Hvem er De?» spurte han nysgjerrig.
            «Nei, jeg er ingen skjøge, jeg er …» Hun tidde da Ruth kom valsende inn i det grå skjørtet og den hvite blusen. 
            «Ja, mine damer. Nå kommer det flere herrer,» sa Ruth og vinket på Andrine, som reiste seg motvillig. Hadde Ruth hørt hva hun sa til mannen?
            «Hva vil du?» spurte Andrine da hun sto foran den vemmelige kvinnen.
            «Nå oppfører du deg ordentlig. Jeg hørte at du konverserte med denne mannen. Det er ikke lov. Og forsøk ikke å si noe om deg selv,» advarte hun lavt.
            «Jeg sier det jeg vil. Dere holder meg her mot min vilje,» sa Andrine og kjente seg kamplysten. Lagde hun en scene nå, ville herrene gå, antok hun. Men Ruth tok armen hennes og førte henne med seg ut i hallen. Døren lukket hun stille bak seg. Så satte hun blikket i Andrine.
            «Jeg henter husherren hvis du ikke lystrer. Du vil vel ikke bli innelåst i den mørke, fuktige kjelleren? Jeg kan love deg at det er rotter der. Ja, det kryr av dem,» truet hun. Andrine så trassig på henne. «Heller det,» sa Andrine utfordrende. Ruths øyne smalnet, før de igjen utvidet seg og ansiktet samlet seg i noe som skulle lignet et infamt smil. Stemmen var iskald og virket nesten munter. «Jeg burde kanskje ikke si noe om det, men … vær klar over at det spøker der nede! Huset tilhørte i sin tid en bestialsk mangedrapsmann.  Han kuttet over strupen på byens vakreste kvinner, før han elsket med dem i ly av kjellerens mørke. Et av ofrene hans, en ung jomfru, klarte å såre ham dødelig med kniven hans, før hun fikk strupen skåret over. Drapsmannen blødde ihjel over sitt stakkars offer. Han vandrer i kjellergangen om natten, for å hevne seg på kvinnen som drepte ham. Du vil vel ikke møte ham?» Ruth tok et skritt nærmere Andrine, og hvisket det siste i øret hennes. «En av pikene som ikke lystret Albert, havnet i kjelleren, og kort tid etter hørte vi så mye bråk nedenfra at vi løp ned for å se hva som skjedde. Vi reddet kanskje livet hennes, men piken mistet forstanden og ble aldri seg selv igjen”
            «Jeg tror deg ikke. Det finnes det ikke ånder,” sa Andrine hånlig, men hun løy. Det fantes ånder. Ingen visste det bedre enn henne. Døde mennesker som gikk igjen, som ikke fikk fred. Hun visste hvor uhyggelig synene av de døde var, hun ville ikke holde ut et slikt møte, hvis hun ikke hadde mulighet til å slippe unna.
            Andrine ristet på hodet og kjente gråten i halsen. Hun klarte så vidt snakke. «Nei, dit vil jeg ikke. Men jeg kan ikke sitte her og underholde fremmede menn. Jeg vil hjem til Kongsvinger. Vet du ikke at det dere gjør er straffbart?»
            Hun smilte stygt. «Nei, vi gjør ikke noe ulovlig. Vi arrangerer bare fredsommelige sammenkomster. Albert Johansen kaller sine kvinner for venninner – som igjen har besøk av sine venner. Ingenting galt i det,» sa Ruth truende og grep tak i armen hennes. «Så gå inn nå og gjør det du skal.» Hun snudde seg mot utgangsdøren. «Nå kommer det flere gjester. Gå nå! Inn i stuen med deg.»
            Andrine kunne ikke annet enn å lystre.
            Den lyse herren kom strenende mot henne med det samme hun kom inn. «Jeg ble redd for at De ikke kom tilbake. De er en bedårende kvinne, og jeg ønsker Deres selskap i kveld,» sa han.
            «Jeg … Jeg vet ikke …» stammet hun. Men han smilte og trakk henne med seg bort til en stol, hvor han ba henne sette seg.
            Hun gjorde som han sa. Selv ble han stående foran henne. «Jeg skal ikke være slem mot Dem, det må De ikke være redd for. De er så vakker at jeg …  Hvor har Albert Johansen funnet Dem?»
            Andrine skulle til å si noe, men i det samme kom tre nye menn inn, og hun måtte kikke på dem. Hvor kom de fra, og hvem var de? Det oste rikdom av dem. Klærne deres var flotte, og to av dem bar gullur med tykke lenker og hadde håret gredd sirlig bakover etter siste mote. Det var ingen vanlige arbeidsfolk som gjestet denne stuen.
            «Jeg spurte Dem om noe,» sa mannen utålmodig foran henne.
            Hun gadd ikke pynte på sannheten og brydde seg ikke om Ruth nå. «Jeg er her mot min vilje,» sa hun, mens hun forsikret seg om at heksa ikke var i nærheten.
            Han lettet på brynene. «Mot Deres vilje? Hva vil det si?»
            «Jeg holdes fanget her. Albert Johansen har ødelagt livet mitt. Jeg er en anstendig kvinne, og jeg kommer aldri til å ha samkvem med Dem eller noen andre på dette stedet,» sa hun.
            «Jaså? Det var litt av en historie. Er det sant?»
            «Ja, det er nok det. Dessuten venter jeg barn.” 
Det siste var hun ikke helt sikker på. På den annen side hadde hun fortsatt ikke fått noen blødning. Hun så igjen på mannen som gransket henne med smale øyne.
«Albert Johansen kommer fra mine trakter, og han har lenge båret nag til min familie.» Andrine gløttet bort mot stuedøren igjen, men ingen Ruth var å se. Likevel passet hun på å tale lavt, redd for at noen av de andre kvinnene kunne høre henne. Men hun hadde visst ikke noe å frykte der, de var opptatt med å tale og flørte med herrene. Nå satt to av kvinnene på hvert sitt fang. Den ene strøk en finger nedover kinnet til mannen. Den andre kysset sin kavaler begjærlig, mens de to andre kvinnene dro med seg sine utkårede ut av stuen. Andrine hørte latter lang vei da døren ble lukket etter dem.
            Hun grøsset. Tenk å være så … Tankene svant hen da den lyshårede mannen huket seg ned foran henne og la hånden på låret hennes. Hun skjøv den hastig bort, likte ikke berøringen.
            «Så De ønsker ikke mitt selskap?»
            «Nei, det gjør jeg ikke,» svarte hun fast.
            «Det var synd. Jeg har betalt en klekkelig sum til fru Ruth for å få en kvinne i kveld. De er den jeg vil ha.» Igjen la han hånden på låret hennes, og nå ble hun sint.
            «Flytt den hånden. Jeg liker det ikke,» advarte hun.
            Han gjorde som hun sa og kom seg opp. «Fru Ruth får finne en mer medgjørlig kvinne til meg. Dette er uhørt.» Han skulle til å gå, men da spratt hun opp og holdt ham tilbake.
            «De må ikke fortelle hva jeg har sagt til Dem. Vær så snill. Jeg vil ikke ned i kjelleren blant rottene, og jeg vil ikke møte den onde ånden der nede.» Hun tryglet ham med blikket, og etter litt nikket han.
            «Jeg skal ikke si noe. Men De gjør nok lurest i å følge meg opp på kammerset, eller så blir det nok en kjellertur på Dem likevel. Ruth er ikke nådig,» la han til.
            Hun forsto at han hadde rett og viste ham vei opp trappen. Han lukket døren til værelset og låste den. Andrine satte seg i sofaen og håpet at han lot henne være, men han sank ned ved siden av henne og smilte.
            «Er De sikker på at De ikke vil ha litt … nærhet? Jeg lover å være snill og god mot Dem. Ja, jeg ser at De ikke er vant til dette, men siden de er svanger, vet De hva som skjer i sengen, ikke sant?»
            «Ja, det gjør jeg, men jeg er som sagt ingen skjøge.»
            «Det har jeg forstått, men som jeg sa; jeg har betalt en hel del for å få selskap i kveld. Det er lenge siden sist, og jeg har svært lyst på Dem.» Han strøk hånden nedover armen hennes og bøyde seg frem. «Kan jeg få et kyss?»
            Øynene deres møttes et øyeblikk, så flyttet hun blikket og så ut i luften. Hun følte seg kald innvendig, som om ingenting betydde noe lenger. Nå hadde hun vært her i snart tre uker, og ingen hadde kommet for å redde henne. Hun begynte å tro at hun ville bli her for alltid. Halsen ble tykk, og hun tok seg sammen for ikke å begynne å gråte. Men det var så vanskelig.

Til toppen

Andre utgaver

I fiendens klør
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Bøker i serien