Gard skyndte seg bortover stien. Han hadde ikke vært forberedt på å støte på Viktoria og Emma, og barna deres. Han var blitt så forfjamset da han så at vesle Vera var tilbake at han hadde bråstoppet der på stien. Han hadde lagt merke til at hun kikket storøyd på det som en gang hadde vært hotellet, og han fikk igjen et stikk av dårlig samvittighet. Han håpet de ikke merket at han virket skyldbetynget, der han sto. Han var tynget av dårlig samvittighet over at han hadde hjulpet brannsjefen med å tenne på hotellet. Det var to grunner til at han hadde hjulpet ham. Den ene var at brannsjefen hadde betalt ham godt, den andre … Smerten og en såret stolthet over å ha blitt avvist av Viktoria satt fortsatt som en klo i brystet på ham. Han visste at han hadde skjult det godt for henne, hun hadde nok ingen anelse. At Per hadde kommet tilbake, og det å stadig måtte se dem sammen, var fryktelig vanskelig. Hatet hadde vokst i ham, og han ville dem vondt. Hvis han skulle være helt ærlig med seg selv, hadde han vel hatt en slags fantasi om at Per ville omkomme i brannen, og at Viktoria ville stå klar til å ta imot ham.
Men han hadde ikke ant at det skulle bli så ille, og det var da heller ikke intensjonen, og nå hadde han dårlig samvittighet. Det var som om han endelig hadde innsett hva han hadde gjort. Og nå gikk brannsjefen rundt med planer om en ny stor brann, og han sto maktesløs tilbake. For dersom han sa så mye som et pip, kom Gard til å bli sittende igjen med skylden for det hele.
Han stoppet ved Ringeplan og snudde seg og så på den vesle forsamlingen som sto nede ved brygga. Familien Strand hadde alltid vært hyggelige mot ham, og hva hadde han gitt dem tilbake? Bare sorg og elendighet.

Til toppen