Klokkeren så opp mot himmelen. Den var grå og tung, kanskje ble det regn etter hvert? Heldigvis hadde han ikke klær på snorene eller annet som ikke tålte vann. Selv ikke han tok skade av det, tenkte han og skrittet over plassen og ut av porten. Blikket falt på skogen. Han hadde alltid funnet slik god ro der inne, blant trær og fuglesang. Om vinteren lengtet han alltid til skogen. Ventet og telte måneder til han igjen kunne ta turer opp dit. Han begynte å gå. 
Straks han kom inn på stien, kjente han alle de gode luktene. Mose, lyng … blåbær. Han så seg rundt og plukket med seg noen som han puttet rett i munnen. Søte, deilige bær som nå ville gjøre tenner og lepper blå, akkurat som da han var barn. 
Han gikk videre, sparket til en stein, skvatt litt da et ekorn pilte oppover et tre, stanset og tittet ned på ham med sorte, små øyne. Når han gikk slik, var det som om alle tunge grublerier og andre problemer ble liggende igjen nede på veien et sted. Og når han kom tilbake, var de slitt vekk av kjerrehjul og folk som gikk forbi. Han smilte litt, beskjemmet over sine egne underlige funderinger. Men nå hadde han ingen som skulle få ta del i dem, han skulle holde dem helt for seg selv. 
Da med ett stanset han. Var det et menneske han så lenger fremme? Visst var det det. En kvinne, til og med, for hun bar kjole, så vidt han kunne se. Han gikk fortere, da en uro brått fylte ham. 
«Unnskyld,» sa han og småløp det siste stykket. «Unnskyld meg, men hva er det …» Da så han det. Kvinnen hadde lagt en løkke rundt halsen og ville slippe seg utfor kanten. «Stans, hører du,» peste han, men kvinnen hørte ikke. Hun var som i sin egen verden og enset ham ikke. Så løftet hun armene, som om hun ville fly. 

Til toppen