Audun trengte ro, men her fantes ingen god plass å overnatte. Are selv ville ikke ha vansker med det, men en såret mann, halvt i uvett – de var ikke godt budd for overnatting ute, og selv med både hans eget soveskinn og det Are hadde, ville Audun neppe tåle kulden. Are hadde erfaring med kulde og visste at pusten i en vinterkald natt kjølte ned kroppen, kanskje mer enn Audun ville tåle.
Finn Grimssønns hus var det beste stedet, men de hadde ridd for langt, og det ville være farlig å frakte ham dit også. Are bøyde seg over ham og gjorde stemmen roligere enn han selv kjente.
«Vi drar tilbake til huset. Du trenger å hvile ut i en seng, men jeg tror ikke du kan ri selv, så du får sitte foran hos meg.»
Inne i seg forbannet Are stoltheten i den yngre mannen. Han måtte ha vært svakere enn han ville si alt da de la ut på hjemveien.
Are la på forbindingen igjen og la flere av skjortestrimlene utenpå, mens han undret hvor stramt han kunne surre. For stramt – og det kunne ende galt. For løst – og blodet ville renne for fritt. Et menneske hadde nok mye blod, men det var en grense for hvor mye det tålte å miste. Are hadde sett begge deler hende.
Å få Audun på hesten var tungt og krevde omtanke. Venstre side først, der benet var godt og kunne bøyes over hestenakken. Det skadde høyrebenet fikk henge så strakt det gikk an, pekende på skrå ut til siden. Are holdt en arm rundt ham og tøylene i den andre. Hesten Audun hadde ridd på, fulgte etter. Are våget ikke å bruke noen leietøm, for det kunne hende at hesten rykket i den, og brå bevegelser kunne de unnvære just nå. Men hesten kom etter av seg selv, slik flokkdyr gjør.
Aldri hadde et ritt føltes så langt. To ganger måtte Are styre hesten utenom graner som hang ut over stien fordi han var redd de vill slå mot Auduns sårede ben. Da de kom den andre veien, hadde ingen av dem merket dem. Da hadde de ikke betydd noe.
To ganger stanset han, bøyde seg langt fram og så ned på forbindingen. Blod hadde trengt gjennom, men ikke mye – ikke ennå.
Audun mumlet noe, og først hørte ikke Are hva han sa.
«Sa du noe?»
«Jeg tror jeg … sovnet.»
«Det kan du kalle det,» mumlet Are. «Du falt nesten i uvett.»
«Sitter jeg …» Stemmen ble uklar. «På din hest?»
«Ja. Din egen følger etter.»
«Hvor … er det langt …»
Are forsto at Audun hadde feber. Kanskje bare en slik feber som kom brått og av skaden, han hadde sett slikt. Den gikk gjerne over, men om det var virkelig sårfeber – da hadde han lite å hjelpe seg med.
Han måtte ransake Finn Grimssønns hus, men snikmorderen hadde neppe noe som kunne hjelpe. Han hadde ikke vært noen stridsmann, han hadde vel aldri trengt å frykte for egne sår.
Selv kjente Are seg tung. Det var kommet en skarp svie i såret etter Finn Grimssønns felle.
«Vi er snart framme,» sa han og visste at han løy.

Til toppen