Johan gikk ut i verkstedet bak huset og tente lyset. Det var temmelig lite og kummerlig sammenlignet med det store verkstedet til Fylle-Frans, men mye mer ryddig. Han fant verktøyet han lette etter og tok det ned av knaggen. En av skuffene i Livs garderobe hadde slått seg, og han hadde lovet henne å reparere den. Han klarte ikke la være å smile. For han likte å gjøre disse små tingene for sin forlovede. Min forlovede …
 Han snappet hammeren til seg og skulle til å gå ut igjen da døren gikk opp og Einar kom inn.
 – Einar? Er det du som kommer? Johan følte seg ikke helt trygg på Livs sønn og var redd for å gjøre ham oppskaket. Og dette var første gang Einar oppsøkte ham alene. Gjaldt det forlovelsen? De hadde fortalt om det til barna etter barnedåpen. Alle hadde blitt glade, til og med Ruth. Men Einar hadde ikke gitt uttrykk for verken glede, fortvilelse eller sinne. Liv hadde forsøkt å snakke med ham om det, men da ble Einar opprørt og begynte å slå seg i hodet som han pleide å gjøre når han var utilpass.
 – Jeg så etter deg, svarte Einar og begynte å rugge fra side til side.
 Uroen satte seg vond i Johans mage. Einar var en stor mann, og i kombinasjon med et barns sinn, kunne han være farlig. Joakim hadde advart dem mot det. Han hadde bedt dem om å sørge for at Einar ikke ble altfor opprørt når han var på besøk, fordi han slet med temperamentet og forståelsen av hvor sterk han var. Enn så lenge hadde det ikke vært noe problem. Einar hadde ikke vært sint i det hele tatt når han hadde vært over hos dem. Men nå var Johan usikker på ham.
 – Var det noe du ville snakke med meg om? Johan smilte og forsøkte å lyde vennlig. Hammeren og verktøyet holdt han i en hånd bak på ryggen. Han la det fra seg på en hylle uten at Einar så det.
 – Ja. Einar sa ikke mer, men ruggingen økte på.
 – Skal vi sette oss ned? Johan gikk bort til Einar og tok ham i armen. I samme øyeblikk forstod han at det hadde vært et feilgrep. Einar gryntet misfornøyd og kastet et forskremt blikk på ham. Johan slapp taket med en gang og løftet hendene avvergende opp foran seg.
 – Unnskyld Einar, jeg mente ikke … Jeg ville bare vise deg hvor vi kan sitte. Det står to tønner her borte. Han pekte, og Einar sluttet å lage lyd og hastet bort dit. Gudskjelov, tenkte Johan og fulgte etter.  
 Einar kom seg opp på den ene tønna, og Johan satte seg på den andre. Ingen av dem rakk ned til gulvet med føttene, og Johan svingte litt på sine. Det minnet ham om barndommen, og han måtte smile. Einar så usikkert bort på ham.
 – Når jeg sitter her, er det som å være liten gutt igjen, forklarte Johan. – Foreldrene mine og jeg bodde et annet sted, men vi hadde et verksted som dette. Der pleide jeg å sitte på en tønne som denne og se på at far laget fiskeutstyr. 
 – Var faren din snill? Einar skottet vaktsomt bort på ham.
 – Ja, han var snill, sa Johan og smilte av minnet. – Han pleide å plystre mens han arbeidet.
 – Jeg kan plystre, sa Einar og gjorde noen forsøk som ikke var helt vellykket. – Joakim kan plystre, rettet han det til og svingte med føttene han også. Han gjorde et par forsøk til på plystringen, før han ga opp og fant en flis i lokket på tønna som han konsentrerte seg om å pirke løs.
 – Var det noe spesielt du ville snakke med meg om, Einar? Nå da han hadde falt til ro igjen, tok Johan sjansen på å spørre.
 Einar ga ham et flyktig blikk, og føttene svingte kraftigere enn før. Men han ble sittende og ulte ikke. Johan tok det som et godt tegn.
 – Om det er noe du lurer på, må du bare spørre, fortsatte han. – Jeg lover at jeg ikke vil bli sint.
 Einar sluttet å svinge på føttene og slapp den lille flisen han nå hadde greid å få helt løs fra lokket på tønnen. Uten å se på Johan, mumlet han frem noe som Johan ikke hørte.
 – Du må snakke høyere, sa han vennlig. – Jeg begynner å bli gammel og hører ikke så godt lenger. 
 Det fikk Einar til å smile. – Du er vel ikke gammel, innvendte han. – Ikke som farfar. Smilet sluknet, og føttene begynte å svinge igjen.
 – Du behøver ikke å være redd for ham mer, Einar, sa Johan fort. – Du skal aldri tilbake dit. Du skal være her hos oss på Apenes for alltid.
 Einar nikket og falt til ro igjen. Både Joakim og Liv pleide å forsikre ham om det samme, og det tok kortere tid for Einar å akseptere det nå enn i begynnelsen.
 – Skal jeg bo her når du og mor blir gift? Einars spørsmål kom brått på, og så fortsatte han: – Blir du faren min da?

Til toppen