Ragnhild og fru Smeland hadde tilbrakt formiddagen med å vaske tøy. Småpraten hadde gått lett, slik som den pleide å gjøre i leiligheten i Oslo, men Ragnhild merket etter hvert at kokka virket livredd for at det skulle oppstå stillhet mellom dem. Straks det ble en pause i praten, stilte hun meningsløse spørsmål og pratet i ett sett om alt mellom himmel og jord. Til sist kunne ikke Ragnhild dy seg.

«Jeg vet at det var Ågot som ga deg den flasken, fru Smeland! Du trenger ikke å lyve for meg.»

«Det var ikke Ågot som ...» Den mekaniske stemmen til fru Smeland døde hen.

«Jo, det var det, ikke sant? Men hvorfor?»

«Å, søte Ragnhild. Jeg vil bare glemme at dette hendte. Jeg vil ikke at det skal være ufred på tanteværelset heller. Ågot er visst ikke så godt likt av dere andre, og jeg vet hva du vil si til henne dersom du fikk vite hva ...»

«Hva da?»

Fru Smeland tidde og grep en ny makko.

«Hva om jeg lover å tie om det? At jeg ikke tar Ågot fatt, men later som om jeg slett ikke vet noe som helst?»

Fru Smeland trakk på smilebåndet. «Det hadde vel ikke lignet deg. Men la gå. Det er forresten ikke noe av dette som er Ågots feil uansett. Hun ga meg flasken for å være grei. Alt sammen er min feil. At jeg ikke kunne la være å ...»

Ragnhild la en hånd på fru Smelands. «Kanskje du vil ta alt sammen fra begynnelsen? Det kan hjelpe å snakke om det, vet du.»

«Jeg føler at jeg har sviktet deg, Ragnhild. Det var ditt påfunn å ta meg med hit, og selv om du hadde anstendighet nok til å ikke si det høyt, skjønte jeg jo at det var fordi du ville få meg vekk fra drikkingen. Men jeg var ikke din tillit verdig.»

«Hadde du med flasker i kofferten hit?»

«Å, nei! Det må du tro meg på. Jeg var nådeløs mot meg selv den dagen vi reiste. Jeg hadde bestemt meg. Men så kom jeg i prat med Kasper her en kveld. Ja, han følte nok at han kunne betro seg til meg ettersom han kjente Oddvar. Han lo godt da han fortalte om dette herbariet sitt, som han kalte det. Han spurte skøyeraktig om han kunne få gi meg en flaske, sa et eller annet spøkefullt om at det sikkert kunne trenges, så streng som Eva kunne være. Stakkars Kasper, han skjønte ikke hvem han serverte. Den kvelden dere dro på festen på bygdehuset, stakk han til meg en flaske.»

Ragnhild husket godt at Kasper hadde vært i perlehumør og stukket innom kjøkkenet mens hun og Wenche satt i spisesalen og gjorde seg klare til festen.

«Jeg havnet slett ikke på noen rangel, men tok meg en slurk av flasken i ny og ne. Den var som en trøst å ha når dagene ble tunge og lange, eller når jeg fikk en påminnelse om Oddvar.»

Ragnhild åpnet munnen for å si noe, men fru Smeland smilte og avbrøt henne. «Jeg vet hva du vil si. Jeg skulle ha pratet med deg isteden. Men det er ikke så enkelt, Ragnhild. Og denne Eva vet jeg sannelig ikke hva jeg synes om. Hver gang hun åpner munnen, får jeg følelsen av at hun skjuler noe. Noe stygt.»

«Jeg har tenkt det samme,» innrømmet Ragnhild.

«Vet du hva jeg tror hun har gjort? Jeg tror hun har menget seg med tyskerne under krigen.»

Ragnhild så tvilende på henne.

«Har du ikke hørt hvordan hun forsvarer og styrer og steller for denne gammelnazisten?»

«Å, fru Smeland, jeg skulle virkelig ønske du ville slutte å kalle herr Wendel for det. Jeg tror Eva når hun sier at han slett ikke var nazist.»

«Men denne andre inspektøren fikk jo skriftlige bevis på at herr Wendel hadde samarbeidet med tyskerne. Og tjente gode penger på det!»

«Ja,» måtte Ragnhild innrømme. Tommys far hadde bekreftet nettopp det i brevs form, men Eva hadde ikke engang villet la dem snakke om det. Hun hadde til og med truet med avskjed på dagen til den som nevnte den brokete krigshistorien.

«Tror du virkelig Eva også kan ha pleid omgang med tyskerne?»

«Det ville ikke overraske meg. Ikke slik hun oppfører seg hver gang det blir snakk om krigen. Det er noe med temaet som hun skyr.»

Til toppen