I krypten (Heftet)

Serie: Tidløs 5

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Tidløs
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202693695
Kategori: Romanserier
Omtale I krypten

Malin og signekonen Synnøve tar seg oppover markene mot Nordnesryggen, der Synnøve skal hente helbredende vann. Derfra følger de en smal sti til ruinene av gamle Munkeliv Kloster. Malin er fascinert av synet som møter dem. Med ett blir hun var en merkelig eim.

«Hvor kommer eimen fra?» spurte Malin og gren på nesen.

«Fra den helbredende kilden. Svovelkilden har en strammere lukt, derfor er det noen som mener den er djevelsk.» Synnøve senket stemmen, selv om det ikke var et menneske å se. «Alle slike kilder har rykte på seg for å være luftehull for svovelriket … altså helvete.»

Til toppen

Andre utgaver

I krypten
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Omrisset av tårnruinen minnet om et uhyres kjeft mot de grå skyene. Nå skulle hun endelig få møte mannen hun hadde jaget i ti dager. At hun kjente en fornemmelse av skrekk i brystet, ville hun ikke tenke på. Mannen hadde unngått henne denne tiden, han ville ikke snakke med henne. Malin var overbevist om at han hadde visst hvem hun var hele tiden, helt fra den morgenen i fangehullet. Tross alt hadde han tatt sekken hennes. Og nå ville han plutselig møtes. Hvorfor?

«Slutt!» formante hun seg selv, hviskende. «Kanskje får jeg reise hjem i kveld.»

Hun snudde seg og så mot byen.

Mot Bergenhus, der hun nå hadde overlatt tre sorgtunge barn til andre. Mot Nordnes, der Filip hadde sitt hus. Ville han skjønne det når hun forsvant og aldri dukket opp igjen? Det ville han nok. Det var et lykketreff at hun hadde fortalt ham sannheten sist natt, så han kunne forstå at hun hadde vendt hjem til sine egne.

Med ett ble hun usikker på om hun burde vente. Bli her i 1561 litt til. Prøve å forhindre brannen som skulle ramme menneskene som bodde her. Hun hadde tross alt en unik innsikt. Dro hun hjem nå, ville hun resten av livet lure på om det ville ha utgjort en forskjell om hun ble her i noen uker til.

Nei. Hun måtte ikke nøle. Dette kunne bli hennes eneste sjanse. Den kappekledde kunne omkomme, og da ville hun aldri finne ut hvordan hun skulle komme seg tilbake til sin egen tid.

Uten å nøle mer gikk hun bort til døren og åpnet den.

«Hallo?»

Lyden av stemmen hennes slo mot veggene, og steg oppover mot det ødelagte taket og forsvant ut i intet.

En kvist knakk under den ene foten hennes, og hun så seg over skulderen. Krokene var beksvarte, og det var umulig å se om noen sto der.

«Er det noen her? Hallo?»

Sakte og prøvende gikk hun over steingulvet. Noen steder var skiferhellene fjernet, og under var det morkent tre. Det knirket faretruende i de hauggamle plankene, som sikkert var råtne etter å ha blitt utsatt for vær og vind da kirken ble skadet. Kappekanten feiet over visne, tørre blader, som laget en vislende lyd.

«Hvor er du?» ropte hun formålsløst opp mot tårnet. «Jeg ble oppholdt, men kom så fort jeg kunne. Er du her?»

Men ingen svarte. Det fantes ikke tegn til liv. Skuffelsen stakk som en dolk i brystet. Han var her ikke!

I et øyeblikks åndenød innså hun det. Den navnløse kappekledde hadde lurt henne hit. Men hvorfor? Hva var hensikten?

Malins blikk sveipet over det tomme kirkeskipet. I beskjeden hadde mannen skrevet at hun skulle åpne luken i gulvet. Kunne han befinne seg i kjelleren, i en krypt? Hva fantes egentlig der nede?

Bilder glimtet til på netthinnen. Scener fra filmer der hovedpersonen gikk ned i en gravkrypt. Med tykke lag edderkoppspinn og pilende rotter over gamle skjeletter og hodeskaller med gapende øyehuler. Det var bare en skummel bakgrunnsmusikk som manglet.

Gid hun ikke hadde gått hit alene! Hadde bare Filip vært med henne! Da hadde hun våget å åpne luken, kanskje til og med samlet nok mot til å gå ned dit. Men ikke alene.

«Jeg går ikke ned i krypten. Aldri om jeg gjør!» ropte hun ut i det tause mørket.

Hun skottet mot utgangen. Skulle hun gå med uforrettet sak? Skulle hun virkelig ikke komme lenger likevel? Ikke få reise tilbake til sin egen tid? Ikke få noen svar?

Skuldrene senket seg, og hun lukket øynene. Med ett slo det henne at hvis hun fikk muligheten til å reise hjem i kveld, hadde hun sagt nei. Hun hadde mer å utrette her, i 1561. Hun var ikke rede til å forlate denne merkelige tiden, som var fylt av motsetninger, annerledes holdninger og mennesker hun ikke ble klok på.

Erkjennelsen forbauset henne. Hun som hadde lengtet hjem siden hun havnet her, var med ett villig til å bli her i enda et par måneder. I håp om å kunne stanse brannen. Finne bøkkeren som var nevnt i Absalons dagbok, og på en eller annen måte advare den unge jenten som var alene hjemme, om handlingene som skulle starte brannen.

Men ikke bare det. Malin ville også gjerne tilbringe mer tid med Filip Falk. Tanken fikk henne til å smile.

Hun gikk bort til trelemmen og satte seg ned på kne på gulvet. Prøvende lot hun fingertuppene lete seg frem til kanten. Grenen som hadde ligget over den sist hun var her sammen med Filip, var borte. I stedet lå en jernstang ved siden av lemmen. Hun tok den opp. Den hadde en krok i den ene enden og minnet om et kubein.

På lukens ene kant var treverket oppfliset, og lysere tre hadde kommet til syne. Sårene i planken var uten tvil nye. Det måtte være den kappekledde som hadde gjort det. Han hadde nok også kjøpt, eller kanskje fått laget, kubeinet.

Brått hørtes en flerrende lyd, og Malin skrek. En due lettet og fløy opp og ut gjennom taket.

«Herlighet,» sa hun på utpust, mens hun prøvde å stagge det løpske hjertet.

Hun var skjelven av frykt da hun reiste seg. Fornuften tryglet henne om å løpe herfra det forteste hun kunne. Tilbake til Bergenhus, til kammerset og til tryggheten.

Men nysgjerrigheten sitret i henne. Det måtte være en grunn til at den kappekledde hadde ledet henne hit. Kanskje satt han der nede, i et hemmelig rom. Det kunne være der hans tilholdssted var. Det var ikke utenkelig at han hadde latt kubeinet ligge ved siden av luken, og så latt den smelle igjen.

«Det får bære eller briste,» hvisket hun, og satte spissen av kubeinet mot lukens åpning.

Det fikk tak nesten med det samme, og hun lirket opp luken. Med hendene fikk hun bedre tak, og hun fikk åpnet lemmen helt. Det var svart som i en sekk der nede. Alt hun så, var en stige som ble oppslukt av mørket en meter lenger nede.

«Jeg går ikke ned dit uten lys. Nei, det gjør jeg ikke.»

Malin stirret ned i hullet. Ukjente dunster sivet opp. Det minnet mest om en gammel jordkjeller, med støv, mugg og råte. Men det var også noe annet. Den søtlige eimen hun hadde kjent da hun var her med Filip. Den var strammere.

«Det er en gravkrypt,» sa hun halvhøyt. Det var ingen tvil.

Hun visste jo at begravelser på denne tiden foregikk under kirkegulv. De geistlige og de mest fornemme ble begravet på de beste plassene, som var under koret og alteret. Vanlige mennesker fikk vel plassene under benkene bakerst i kirken. Men hvordan alle kunne få plass på et så lite gravsted, var for henne en gåte. Skjeletter gikk ikke i oppløsning. Kanskje de bare sopte vekk gamle ben, og la på plass et nytt lik?

«Hallo? Er det noen her nede?» Stemmen ga en svakere gjenklang. Det måtte være en stor gravkrypt, sikkert i hele kirkens størrelse, og kanskje enda større.

«Det er meg, Malin. Er du her?»

Ikke en lyd hørtes.

Alt i henne strittet imot å gå ned dit. Men hun satte seg ned på kne igjen og så ned.

Mørket ble gråere. Øynene vennet seg til mørket. Stigen ble tydeligere, og hun trodde hun kunne se bakken. Det var ikke flatt, men besto av lysebrun jord, og minnet mest om blindkjelleren hjemme i barndomshjemmet.

Noen skjeletter så hun ikke herfra.

Hun bøyde seg forover, så ansiktet kom i høyde med gulvet og lemmen. Hendene støttet hun mot åpningen. Skyggene der nede ble til former og silhuetter.

Det lå noe der nede ved stigens fot.

Til toppen

Bøker i serien