Josefine gikk først inn på kontoret til Simen, men kontoret var tomt, så han var nok i varmbadet. Hun fikk snakke med ham etterpå og fortelle ham om den gryende mistanken. Hun prøvde å forholde seg nøktern, og hun ville legge det frem slik også, for at han ikke skulle bli skuffet. 
    Det var ingen i resepsjonen da hun kom inn. Det var Gard som hadde vakt, men hun så at døren til kontoret sto på gløtt, så han satt kanskje der inne og holdt på med noe kontorarbeid. Beina kjentes tunge som bly da hun gikk opp trappen til annen etasje. Hun hadde tenkt å legge seg nedpå litt, for hun følte seg så usigelig trett.
    Da Josefine hadde kommet opp det siste trappetrinnet, støtte hun til sin gru på Else Bøe. Hun var det siste mennesket hun ønsket å se nå. Simens bestemor sto på øverst i trappen, og det var som om hun hadde ventet på henne.
    Til tross for at Josefine kjente hvordan det sank i henne, forsøkte hun å smile avvæpnende. – God dag, sa hun avmålt. Men Else Bøe svarte ikke. Josefine tenkte at det ikke gikk an å være mer uvennlig enn Else Bøe. Hele kvinnen utstrålte hat og misnøye. Til og med når det nå gikk mot slutten av hennes liv, skulle hun kjempe, og det med nebb og klør. Hvorfor ville hun ikke bruke de siste kreftene på gledelige ting? Hun kunne ikke forstå det.
    – Vet du at det er en mare å se dere to sammen? Jeg forstår ikke at du ikke greier å se at du ikke er den rette for Simen? Else Bøe spyttet nærmest ut ordene.
    Nedbrutt som hun var etter besøket hos Martine, og så inn i hampen sliten, kunne ikke Josefine holde sinnet inne lenger. – Du eier ham ikke, vet du, selv om du later til å tro det! freste hun.
    Else Bøe så på henne med plirende øyne. Et ondskapsfullt smil lå og lurte i munnviken. – Har han fortalt deg om brevet han fikk her om dagen?

Til toppen