Marits hushjelp dukket opp på tunet. "Har du sett Marit?" ropte hun heseblesende.

Holger holdt på å ordne med seletøyet. Det hang tøyler, tømmer, kjøresele og en sal på en stokk han hadde lagt over to sagkrakker. Grisefettet glinset på behandlet lær i høstsolen. "Jeg har ikke sett henne siden i går," svarte han og hadde mer lyst til å gjøre ferdig arbeidet enn å snakke om Marit Lia.

"Det er så merkelig. Hun pleier å holde seg inne om kvelden, men i går gikk hun ut og kom ikke tilbake. Jeg pleier ikke å overnatte, men for barnas skyld ble jeg nødt."

Holger sa ikke noe, men gnukket og gned fett inn i et hodelag.

"Jeg lurer på om jeg bør gå til lensmannen," fortsatte kvinnen og tvinnet de lubne fingrene i hverandre. "Barna spurte etter henne da de våknet, og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hun sa ikke hvor hun skulle."

"Og hva mener du at jeg skal gjøre med det?" spurte han og reiste seg.

"Jeg tenkte at du kanskje visste hvor hun var. Hun er svanger, men jeg har hørt ett og annet." Det siste hvisket hun. "Har hun en kavaler?"

"Ikke det jeg vet om, men Marit og jeg snakker ikke om slikt. Det finnes grenser for hva en husfrue vil dele med en arbeidskar."

Kvinnen, som vanligvis var blek, rødmet svakt. "Hun begynner å bli stor, så det er vanskelig å …" Hun stanset midt i setningen og ble enda rødere. "Jeg er redd for at det kan ha skjedd noe alvorlig."

"Jeg skal lete etter henne. Finner jeg henne ikke, bør du gjøre som du tenkte, oppsøke lensmannen."

Hun nikket alvorlig. "Jeg drøyde før jeg gikk til deg også, men hun har vært borte lenge, og engstelsen tok overhånd."

Holger nikket til svar før han gikk ut på tunet. Kan hende hadde Marit gått for å møte drengen likevel? Kan hende hadde hun overnattet i løa sammen med ham? Det var slikt hun kunne finne på å gjøre. Mannen var tross alt far til barnet hun bar, det var ingen tvil om at de hadde hatt glede av hverandre.

At hun var svanger var ingen hindring, hadde han hørt, og frøs gjorde hun ikke, om de lå tett nok. Jo mer han tenkte på det, desto sikrere ble han på at hun var i løa sammen med drengen. Hun hadde virket bestemt på at hun ikke ville ha mer med ham å gjøre, men når det gjaldt Marit, kunne man aldri være sikker. Kvinnfolket kunne finne på de underligste ting, som da hun bestemte seg for at det var på tide å bli svanger igjen. Da hun endelig ble det, påsto hun at presten var faren. Hva fikk henne til å si noe slikt?

Frosne strå knaste under støvelsålene idet han langet ut på jordet. Han kunne se løa nå. Hvis ikke Marit var der, visste han ikke hvor han skulle lete. Da fikk hushjelpen hennes finne ut av det. Han hadde ikke tenkt å bruke hele dagen.

Han stanset foran døren og banket hardt noen ganger før han ble stående og vente. Noen merkelige lyder kom innenfra.

Så var Marit der, tenkte han og kjente seg lettet. Da trengte han ikke å snakke med noen av dem, men kunne fortelle hushjelpen at han hadde funnet henne, og at det ikke var noe å engste seg for.

Han forberedte seg på å gå tilbake, men ble likevel stående. Det var rart at de ikke var mer stille når de visste at han sto utenfor. Han kunne høre stønn og halvkvalte rop.
Kunne drengen være skadet? Holger knyttet neven og banket enda en gang. "Jeg kommer inn," advarte han og stakk hånden inn mellom dørene og dro opp begge samtidig.

Dagslyset fylte store deler av rommet, men det som fanget oppmerksomheten mest, var den store åpningen i gulvet. Den hadde ikke vært der da han var i løa sist, og han ble engstelig. En liten stund ble han stående og holde pusten. Da var lydene der igjen, stønnene og jamringen. Et grøss sildret nedover ryggen på ham da det gikk opp for ham at det kom fra gapet i gulvet.

Holger ble stående tvilrådig. Hvordan skulle han komme seg ned? Han la seg på magen og akte seg bort til åpningen. Hjertet dunket, og hårene i nakken reiste seg da han oppdaget hvem som lå der nede. "Marit!" utbrøt han forskrekket. "Jeg trodde det var drengen."

Til toppen