Plutselig ble det stille i lokalet og Marina la merke til at så godt som alle gjestene så på henne med noe som virket til å være både beundring og vantro. Dette ga henne mot og hun gikk rett bort til et bord ved vinduet. Da la hun merke til at Arne stirret på henne med store øyne. Han var i sjokk og virket ikke til å kunne røre seg, satt bare der og stirret som om han hadde fått en åpenbaring. Ja, i kveld er jeg nok det, Arne. Nå får du se hva du går glipp av, tenkte hun og smilte innvendig. Hun hadde allerede oppnådd det hun ønsket.
En av de unge sjuskete jentene kom sakte bort til henne. «Ønsker fruen noe?» spurte den mørkhårede jenta, som ikke kunne være stor eldre enn femten–seksten år.
«Ja, jeg skal ha et glass av den beste vinen dere har. Og du kan si til eieren at det er frøken Marina fra Josaksgården som har kommet. Jeg skal ha en vin som er god. Ikke noe billig skvip som er laget på en eller annen liten lokal gård.»
«Ja, frøken.» Jenta neide, men det var tilgjort. Hun hatet helt sikkert å se en velstående frøken i vertshuset.
Arne sto plutselig foran henne. Hun løftet sakte blikket opp på ham og hun så hatefullt på ham. «Hva ønsker De?» spurte hun i en så overlegen tone hun fikk til. «Jeg synes De virker meget uflidd.»
Han måpte. «Men i all verden! Hva gjør du her? Skal du på ball eller dans?»
«Nei, jeg har ingen planer om det akkurat nå, men jeg får se hva resten av kvelden bringer. Det er overraskende å se Dem her, må jeg må si. Jeg var sikker på at De arbeidet og hadde mye å gjøre.» Stemmen var iskald. Akkurat nå følte hun bare forakt for ham. Han var ingenting verdt. Nei, han var ikke av hennes klasse.
«Jeg har en rast. Det er vel lov, Marina? Jeg spiller litt kort med guttene og tar et glass øl.»
«Å ja, det stemmer det. Jeg la visst merke til det da jeg kom inn i det røkfylte lokalet. Uff, ja. Det er mye røyk her. Jeg må nesten hoste.» Hun holdt håden foran munnen og hostet et par ganger.
«Du er så vakker,» sa han. «Og for en kjole og … Men det passer seg ikke her på vertshuset. Alle glaner på deg.»
«Å, sier De det? Så trivelig. Det er hyggelig at jeg blir lagt merke til. De forstår det, herr Viik, at jeg liker at menn ser på meg. Ja, det gjør at jeg føler meg attråverdig.»
«Hæ? Hva har skjedd med deg? Og hvorfor sier du De til meg?»
Jenta kom med et glass vin og smilte søtt til Arne før hun hastet bort til noen andre kunder.
«Å, kjenner De den sjuskete piken? Jeg syntes hun smilte meget søtt til Dem.» Hun hadde mest lyst til å sparke ham i leggen, men klarte å holde seg rolig. Hun hadde lovet moren å ikke lage noen skandale.
«Nei, det gjør jeg ikke. Kan du heller fortelle meg hva du gjør her.» Han begynte å bli irritert, forsto hun, og hun moret seg bare mer.
«Jeg hygger meg som alle andre og trengte litt forandring. Ja, det kan ofte bli litt trist på gården. Så, når jeg har drukket opp vinen min … Ja, kanskje jeg skal gjøre det …»
«Hva skal du gjøre?»
«Tja, kanskje ta en tur til Kongsvinger og hilse på kommandanten. Jeg mener jeg har hørt at det er dans der i kveld. Ja, det tror jeg nesten jeg skal. Jeg er jo mer enn anstendig kledd.» Hun løftet vinglasset og helte alt ned i to–tre slurker mens hun i øyekroken kunne se Arne Viik stå og måpe. Vinen var god og hun fikk lyst på mer, men hun aktet ikke å sitte her lenger. Hun hadde oppnådd det hun ønsket og nå skulle hun hjem og holde moren med selskap i stuen, mens de ventet på nytt fra guttene som hadde dratt ut på leting i styggværet.
«Jeg forstår meg ikke på deg. Du er så forandret,» sa han.
«Kanskje det, men la ikke meg oppholde Dem. Jeg skal gå nå. De får ha en festlig kveld.» Hun reiste seg og rettet ryggen. «Ja, og for ordens skyld: Vår tur i morgen er avlyst. Jeg må virkelig beklage, men det var hyggelig så lenge det varte. Jeg vil helst ikke se Dem igjen.» Hun gikk forbi ham og videre bort til døren. Han kom hastende etter henne mens hun gikk ut til Emilie, tok kappen på seg og håpet at Markus var tilbake.
«Gå og se etter Markus. Han må ha klart å sende folk til skogs nå. Han må kjøre meg hjem før han drar innover skogen for å hjelpe dem.»
Emilie nikket og gikk ut. Stormen raste.
Arne Viik sto foran henne. «Jeg kan ikke tro hva jeg har hørt. Mener du at du ikke elsker meg?»
«Ja, det mener jeg, Arne Viik. Jeg liker ikke menn som klapser jenter på baken. God kveld.» Hun åpnet døren og fikk regnvann i ansiktet med en gang, men det brydde hun seg ikke om.
«Så du mener det er slutt mellom oss? Men jeg har ikke klapset noen på baken. Hvor har du det fra?»
«Fra gode kilder. God kveld igjen, herr Viik.» Hun smilte søtt før hun gikk fra ham, mens hun hørte ham rope etter henne. Men hun snudde seg ikke.

Til toppen