Det brenner i Nidaros, og i kaoset som oppstår lykkes Rane i å overraske Kolrun. Han kaster seg frem og kjører kniven sin dypt inn i henne.

Kolrun kjente Ranes kniv som en flamme i kroppen, et ildstøt for hver gang hun dro pusten. Rites røst ble svakere og lenger borte. Pusten gikk fort og grunt mens Kolrun kjente mindre og mindre til sin egen kropp.
Selv følelsen av stivhet der kniven sto ble svakere, og hun visste det var fordi hun var i ferd med å dø her på den hardtråkkede jorden der det tredje stretet i Nidaros hadde vært.

ETTERORD til bok 5, skrevet av Willy Ustad: 

Besettelse – legekunst og kloke koner
Adskillige forbrytere, og ikke minst mordere, har handlet i en tilstand der all deres motgang, alle deres tap og til sist all elendighet i deres liv, har samlet seg om en bestemt fiende. Selv om mange andre faktorer – særlig deres egne handlinger – har rasert livet for dem, blir ofte alt denne fiendens skyld, og livet deres går ut på å hevnes over denne fienden. For Rane er denne fienden blitt Kolrun Ulvhildsdatter. Når han dreper andre kvinner, er de et substitutt for henne. Overtro, iboende råskap og et elendig liv gjør det ikke bedre. Livet hans er kommet til å dreie seg om henne. Han tror at dersom han dreper henne, blir alt så mye bedre. 

Årelating
Årelating, det vil si å tappe en del blod av pasienten, var standard «skolemedisin» i middelalderen og i flere århundrer etter. Man trodde blod inneholdt to forskjellige «humores» og at disse kunne komme i ubalanse slik at man måtte fjerne noe for å oppnå balanse.

Legekunsten var påvirket og sterkt hemmet av religionen og Kirken – som var raske til å se trolldomskunster i det legekoner utover bygdene drev med. Obduksjon av lik var strengt forbudt, og det meste legene visste om indre organer stammet fra de anatomiske skissene til den greske legen Galenius, født i år 129. Skissene mangler visstnok et par organer og inneholder et par som ikke finnes.

Univeralmiddelet teriak
Reell medisinsk forskning var altså i praksis nærmest forhindret, og deler av legekunsten bygde nok altfor mye på svært gammel tids visdom – som langt fra alltid holdt målet ... Et eksempel er universalmiddelet teriak, som ikke ble brukt på Kolrun. Teriak var et veldig sammensatt legemiddel, visstnok laget først av Neros livlege Andromachus. Det inneholdt da 67 bestanddeler, blant annet ormekjøtt og opium. Resepten har endret seg mange ganger – med opium, mumiepulver, slangekjøtt, bevergjel, rabarbra, aloe, myrra, safran og mye annet – alt etter hva man fikk tak i, og gjerne rørt ut med vin og honning. Teriak var et universalmiddel og ble brukt mot praktisk talt alt – pest, kolera og kjærlighetssorg medregnet. 

Nevnte jeg mumiepulver? 
Det sagnomsuste mumia var opprinnelig basert på en del egenskaper ved naturlig bitumen. Enkelt sagt er det naturlig forekommende hydrokarbon. Stoffet fantes fritt i naturen noen steder, som i og ved Dødehavet. Men så kom flausen. Man trodde nemlig at egyptiske mumier ble balsamert med blant annet bitumen, og det var lettere å skaffe mumier enn å lete ved Dødehavet. Det var en hel import av mumier som ble malt opp, men saken var at egyptiske mumier slett ikke var balsamert med bitumen, men med andre stoffer. Hvor lenge mumia, ekte eller fake, var i bruk kan jeg ikke si, men teriak vet vi at det var både i Danmark og England på 1700-tallet. 

Kloke koner
Så var det de kloke konene eller legekvinnene – og var de noe bedre? De var i alle fall neppe verre enn tidens legevitenskap. To ting får meg til å mistenke at de kunne være bedre: 

1) Kunnskapene som legekone gikk gjerne i arv, om ikke nødvendigvis fra mor til datter, så fra en eldre til en yngre. Dermed ble erfaringer om hva som kunne virke for hvilken plage, nedarvet og trolig utvidet gjennom generasjoner. Kort sagt var kunnskapene samlet på en ganske empirisk måte.

2) Enhver legekone på landsbygda – og Norge besto mest av landsbygd den tid – ville ha ganske store kunnskaper om dyrs indre anatomi. Slakting og oppstykking av dyr var god undervisning. Legekona Ludmilla i Bueskytteren vet for eksempel en del om hjerte og lunger. Mye av dyrs anatomi ligner menneskets, men selvsagt ikke alt. Hadde legekoner og leger kunnet utveksle erfaringer, ville mye vært vunnet.