Edvard forsvant inn. Ingrid snudde på hodet, og skvatt da hun så en fremmed, svarthåret kvinne på toppen av brattgutua. Klær og fremtoning antydet at kvinnen hadde kommet for å tigge. Ingrid tenkte gjennom hva de kunne avse, mens hun nærmet seg gjesten. Kvinnen hadde fått øye på henne og stanset. Hendene var knyttet. Alt ved henne ropte at hun ikke var komfortabel.

– Velkommen til gårds. Hva kan jeg hjelpe Dem med?
Kvinnen sa ikke noe, fortsatte bare å stirre. Det så ut som hun var av romanifolket. Klærne var fargerike, om enn noe slitt. 
– Ser De etter noen?
Kvinnen løftet hånden og pekte med en skjelvende finger på Ingrid. På gebrokkent norsk kom det: – Det er du, ja! Du var med på å bortføre Rasmus og Fredi.
– Hvem?
– Ungene til Marja og Enok. Du var der da presten og resten av øvrigheta kom og tok dem med seg. Jeg vil vite hvor de befinner seg nå.

– Jeg vet ikke ...
– Jeg vil vite hvor ungene er. Kvinnens stemme brast. Sinnet byttet plass med fortvilelse. – Kjære deg, fortell meg hvor jeg kan reise for å få se ungene igjen.

– Hva er det som står på? Edvard kom og la hånden på Ingrids skulder.

– Det går fint, Edvard Jeg kan greie opp i dette. Ingrid vendte blikket mot kvinnen igjen. – Jeg vet dessverre ikke hvor gutten og piken er. Det var presten som ordnet med dette.

– Jeg var på prestegården. Der ble jeg bare kastet ut.

Ingrid svelget og kjente samtidig hvordan det presset vondt på inni henne. Flere netter hadde hun hatt vanskelig for å sove fordi hun hadde blitt minnet på den såre scenen ved bålet i skogen. Hun skulle ha grepet inn mot det som skjedde, men hun hadde blitt stående uten å foreta seg noe som helst.

– Du må hjelpe meg! Kvinnen grep tak i Ingrids hånd og klemte den hardt i sin. – Du kjenner presten. Du må snakke med ham!

– La oss ikke tale om det her. Kom! Ingrid førte kvinnen med seg inn, til arbeidsværelset. Her bød hun henne ta plass i lenestolen. Kvinnen ble likevel stående, som om hun ikke maktet å slappe helt av i de fremmede omgivelsene.

– Det hadde kommet klager på barnas kår. Vergerådet så seg derfor nødt til å undersøke saken, forklarte Ingrid.

Kvinnen sa ikke noe, stirret bare på henne med en åpen bønn i blikket. 
– Det ble besluttet at barna ville ha det bedre på et fast bosted hvor de får rene klær og nok mat, slipper å reise rundt og tigge.

– De manglet aldri noe, sa kvinnen lavt. Det var uvisst om ordene var rettet mot Ingrid eller om hun bare tenkte høyt. 
– Jeg vet dessverre ikke hvor barna befinner seg nå, men jeg kan selvsagt undersøke saken. Ingrid trakk pusten og foldet hendene hardt foran brystet. – Jeg sitter ikke i Vergerådet lenger.

Kvinnen løftet hodet. Det var overraskelse i blikket hennes. 
– Jeg skal snakke med presten, fortsatte Ingrid. 
– Takk, det er alt jeg ber om. Jeg må vite at ungene har det bra. Rasmus sover ikke så godt om nettene. Han liker at noen synger for ham.

– Jeg skal gjøre mitt beste, men jeg kan ikke love noe. Jeg sitter, som jeg sa, ikke i dette rådet lenger.

– Du må hjelpe, snille. Du må hjelpe meg, gjentok kvinnen.

– Jeg skal forsøke, understreket Ingrid. 
Hun fulgte kvinnen ut, ba henne vente på tunet. Så gikk hun inn på kjøkkenet og ga Vera beskjed om å pakke inn det ene brødet som hadde blitt bakt tidligere på dagen. Tausen kikket forundret på henne, men Ingrid ga henne ikke noen forklaring. Hun fikk også med litt smør og tok det med ut til kvinnen. 
– Jeg er svært lei for det som skjedde, understreket hun. Inni hodet drev de mørke tankene, hvisket om at hun forsøkte å kjøpe seg avlat med maten. – Jeg skal forsøke å finne ut av det for Dem. Jeg skal reise til presten i morgen.

– Takk, da kommer jeg tilbake. Kvinnen smilte sårt mens hun tok imot maten. Så forlot hun gården med langsomme skritt.

– Hvem var det? undret Victoria. Hun hadde kommet fra hagen. I hendene hadde hun en bukett med kløver og prestekrager.

– Det var en kvinne som har blitt rammet av Vergerådets beslutning om omsorgsovertakelse, sa Ingrid tungt. Hun kikket etter kvinnen som hadde forsvunnet ned brattgutua og kjente skylden presse mot skuldrene.

– Jeg var til stede da presten tok barna hun hadde omsorgen for, de ble plassert i fosterhjem. Kvinnen har ikke sett dem siden da, og hun savner dem fælt.

– Det skulle ikke vært lov å fjerne barn fra slekten deres på det viset. Jeg forstår godt hvordan hun har det, sa Victoria. Noe sårt gled over øynene. – Alle ønsker å vite om barna de elsker har det godt, og hvor de befinner seg. Jeg håper du sa at du skulle hjelpe henne, mor. Jeg forstår ikke hvordan Vergerådet kan beslutte å fjerne barn fra foreldrene deres. Victorias stemme skalv av opphisselse.

Til toppen