«Lars? I helvete!» Stemmen som brøt inn i tankene hans, fikk ham til å fryse fast i bakken.
Langsomt vred han på hodet.
Gudmund Solenga så verre ut enn noensinne, og nå sto han nederst på stien og stirret på Lars med blodskutte øyne. Skjønt, sto og sto … Det var så vidt han kunne holde seg på bena.
«Er du full?» datt det ut av Lars.
Gudmund sjanglet et skritt fremover. «Fytti grisen!» snøvlet han. «Bare lot du som om du var dau?»
«Je har da vel aldri latt som om je var dau,» svarte Lars oppgitt. Han orket ikke tanken på å komme med hele den lange forklaringen igjen, og i hvert fall ikke til Gudmund Solenga, så han valgte å avslutte kort. «Det er bare du som itte følger med.» Deretter vendte han blikket fremover igjen og begynte å gå bortover kjerreveien med lange skritt.
Det var ikke vanskelig å høre at Gudmund snublet etter bak ham. «Så du kom att, da, da du hørte at du var arvingen tel Glomstad? Men det kan du bare glømme!» Gudmunds stemme økte i styrke bak ham. «Den gard’n er min! Hører du? Min!»
«Din?» Lars snudde seg igjen. «Har det gått helt over styr for deg nå?»
«Du kan itte bare komme her og … og … vara i live igjen,» freste Gudmund. «Du var jo dau, for svingende!»
«Så får je be så mye om unnskyldning for at je lever da, far. Je skjønner at du hadde ønska det motsatte.»

Til toppen