I skyggenes dal (Heftet)

Serie: Papirslottet 9

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Papirslottet
Serienummer: 9
ISBN/EAN: 9788202614959
Kategori: Romanserier
Omtale I skyggenes dal

Celia og Scott har funnet seg en fredelig plett ved fossen i Våkendalen. De snakker om Scotts fremtid, samtidig som de vil nyte øyeblikket de har sammen. I det de skal bryte opp, hører de rop nede i dalen. De møter en liten gutt som forteller at en fin herre er i fred med å hoppe i vannet.

«Hvilken mann?» spurte hun uforstående.

«Han som skal ombringe seg,» lespet gutten. Det var som om han snakket om noe like dagligdags som hva han hadde spist til morgenmat, eller om været.

«Ombringe … mener du …» Celia visste godt hva det betydde. Det var en som aktet å gjøre ende på seg. Her et sted.

Til toppen

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Celia betraktet faren med et inngående blikk. Ansiktet hadde en grålig, gusten farge, det kunne hun se, selv i det varme skinnet fra lysene. Åndedrettet gikk jevnt, men hurtig. Ellings pust laget mer lyd, og fra hans seng hørtes smatting innimellom.

Men faren lå helt stille.

Kinnene virket mer innhule enn før, men det var ikke rart etter et tre uker langt sykeleie. Han spiste ikke mye, og hadde nok ikke appetitt når han for det meste bare lå i ro.

Da hennes farmor lå på det siste, hadde hun ikke villet spise. De hadde plassert maten foran henne, men hun rørte den ikke. De hadde matet henne, men hun hadde ikke svelget. Faren og moren hadde snakket om at det var best om Gud hentet farmoren hjem til himmelriket, for det var ikke et verdig liv. Det hadde ikke gått mange ukene før hun utåndet.

Slik var det ikke med faren ennå. Han drakk og spiste. Ikke mye, men noe.

Celia svelget. Tenk om noen hadde planer om å sulte ham? Slutte å gi ham mat og drikke, fordi de mente det ikke var håp for ham?

Nei, det var umulig. Det ville være drap. Ingen ønsket Wilhelm Piil død. Han var en god og rettferdig mann som hadde omtanke for alle.

Likevel ville ikke tanken gi henne fred. Blikket hvilte på de lukkede øyelokkene. De rykket av og til, som om han drømte noe.

Det fantes nok noen som bar nag til Wilhelm Piil. Mennesker som prøvde å legge skylden på mannen som hadde lånt dem penger, og som senere tok husene han hadde pant i.

På Alvøen Verk var det sikkert også dem som ikke likte at eieren hadde kommet så tett inn på det livet de hadde ført i mange år. Han som nektet dem å drikke brennevin. Han som passet på at de arbeidet tolv timers dager. Det måtte være mye annet som Celia ikke visste om det daglige virket på verket. Små krangler, sure miner, følelsen av å bli urettferdig behandlet. Det var nok slike tilløp her, som alle andre steder.

Selv Valentin Silkensteen kunne ønske Wilhelm død. Valentin, som så sterkt ønsket seg Alvøen, og som ikke så på en papirmester som en verdig arvtaker. Med Wilhelm borte ville det ikke bli vanskelig for ham å sparke ut Cornelius Winther, det var Celia sikker på. Silkensteen-slekten hadde sine metoder.

Cornelius var nok den som aller helst ønsket at Wilhelm skulle henfare, slik at han kunne krones til Papirslottets konge. Fiona visste ikke nødvendigvis om slike planer hos sin trolovede. Om ikke Cornelius selv hindret sin kommende svigerfar i å få mat og drikke, kunne han nok true eller bestikke andre til å gjøre det. Som Edel eller moren hennes.

Celia skottet bort på fru Straume. Hun kikket opp da hun merket at Celia så på henne, og sendte henne et spørrende blikk.

«Når kommer Edel?» spurte Celia, mest for å skjule tankene sine.

«Som jeg fortalte til fru Berentine for litt siden, i morgen tidlig,» svarte kvinnen med et iltert tonefall.

«Er det bare dere to som sitter her?»

Fru Straume nikket. «Edel og jeg deler døgnet i tre vakter.»

«Hvor lenge skal dere gjøre det? Dere trenger vel fri av og til?»

«Vi sover når den andre sitter her.»

Celia fikk det ikke helt til å gå opp. Hvis de hadde fri etter åtte timer, kunne de sove. Men så var de våkne i åtte timer når de satt her. Da var det for tidlig å sove igjen neste gang de fikk fri. Trolig sov de om natten når de satt her. Men det ville hun ikke spørre om, for hvis fru Straume visste at Celia forsto det, ville hun være enda mer på vakt.

Hun bestemte seg for å følge med på alt som skjedde. Hva de ga faren å spise og drikke. Hvordan de behandlet ham, og hva de snakket om. Og selv skulle Celia se etter nye våkne øyeblikk og prøve å snakke med ham.

Celia reiste seg og hentet et teppe som lå over sengehesten. Fru Straume så opp igjen.

«Jeg sover her i natt, i stolen.»

«Gjør som De vil. Jeg forlater ikke de syke.» Det lød som en advarsel.

«Noe annet ville være uhørt, for vi betaler dere gode penger for denne pleien.» Celia gikk bort til kommoden, der det sto en mugge og et krus. Uten å spørre skjenket hun i kruset. Det var en gjennomsiktig væske, trolig vann tilsatt bær eller frukter.

Fru Straume holdt på å træ i nålen, og gløttet opp. Hun var stram om munnen. «Er det til Dem?»

«Ja. Jeg er tørst. Er det saft?»

Det gikk en rykning over kvinnens panne, og hun senket hendene. «Det er laget særskilt til herr Wilhelm.»

«Å?» Celia luktet på innholdet. Det minnet om søsterens luktevann, om enn ikke like sterkt. Hun løftet blikket og så på fru Straume. «Drikkes dette?»

«Det er urter som er blandet med saft. Det er godt for fordøyelsen. Han ligger mye, som De vet.»

Det var noe med blikket hennes som fikk Celia til å stusse.

Til toppen

Bøker i serien