Det var yrende liv nede ved kaia da de kom tilbake til skipet. Det krydde av folk som enten hadde hentet varer eller som leverte varer til de mange skipene. Adeline kastet lange blikk etter en kjerre som skranglet forbi med levende geiter på lasteplanet. Hun husket tilbake til markedet ved anstalten og geitebukken hun så der. Disse var mindre, med hvit, tykk pels og små horn. De så artige ut, med nysgjerrige øyne og det lange skjegget under haken. En av dem møtte blikket hennes og brekte.
– Dyrene skal vel ikke om bord på et skip? spurte hun Vidar da hun så at kjerra svingte ned mot kaia.
– Jo, skipene som seiler til Indien trenger levende dyr som de kan slakte underveis.
Det krympet seg i Adeline da hun hørte hva han sa.
De kom ned på brygga og møtte styrmannen. Han vinket Vidar til seg for å se på noen kasser som sto stablet i et høyt tårn. Adeline fulgte etter. Styrmannen ønsket Vidars råd, og Adeline ble stående og se seg om.
I gaten de akkurat hadde forlatt, myldret det av kjerrer, vogner og folk. En hest vrinsket og noen ropte opp. Adeline snudde seg og så en hest og kjerre, og plutselig kom noe svart farende ut mellom hestens ben. Det var en liten kattunge, og den så skrekkslagen ut. Den unngikk akkurat alle hestehovene og vognhjulene, og i siste øyeblikk bykset den ut av veien og ned i den smale grøften. Der ble den sittende med kulerunde øyne og tungen hengende ut av munnen.
Adeline hadde holdt pusten mens hun håpet at kattungen skulle klare seg. Takk og lov at det var gått bra! Så forsto hun at hun hadde gledet seg for tidlig. Tre guttunger, rett under konfirmasjonsalder, kom løpende nedover gaten. De skrålte og lo, og den første pekte på kattungen. Et øyeblikk trodde hun at de kanskje ville hjelpe katten i trygghet, men så oppdaget hun at de hadde noe i hendene. De stanset rett foran det vettskremte dyret og lot småsteiner hagle over den.
– Slutt! ropte Adeline og begynte å løpe. Hun visste at hun var for langt unna. Det var ingenting hun kunne gjøre for å hindre de første steinene i å treffe den forsvarsløse kattungen. Den rykket til da den ble truffet, jamret seg i smerte og sjanglet ut i veien igjen. Der kom det en hest og vogn i full fart.
– Nei! Stans! ropte hun, men for sent. Katten ble truffet av hestens hover og ble sparket ut i veien.

Til toppen