Forfatter: | Willy Ustad |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2022 |
Antall sider: | 304 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Bueskytteren |
Serienummer: | 4 |
ISBN/EAN: | 9788202737443 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Willy Ustad |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2022 |
Antall sider: | 304 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Bueskytteren |
Serienummer: | 4 |
ISBN/EAN: | 9788202737443 |
Kategori: | Romanserier |
Rite avsløres av Vidar Bengtssønn idet han river i stykker nonnedrakten hennes. Hun kommer seg unna, men alt er tapt, og hun har ingen steder å gjøre av seg.
Rite skimtet måpende ansikter da hun fór forbi dem, og hun visste at dette ville leve evig i bygdene – fortellingen om en falsk nonne som flyktet halvnaken i full galopp.
Tanken blandet seg med vissheten om at Gøril ikke ville være ved veidelet. Når Vidar hadde hørt at Rite var tilbake, ville han ha stengt Gøril og gutten inne før han kom for å ta henne.
ETTERORD til bok 4, skrevet av Willy Ustad:
Bjørn Gråskjegge
Kjempen som bor på et lite bruk nær Sveg er en mann mange er redd. Vidar Bengtssønn er en av dem. Vi vet at Bjørn er en avgudsdyrker. Det vet neppe folk i bygda, men de sier to ting om ham: At han er sine venners venn og at hans venners fiender også er hans fiender. Et rykte vil ha det til at han er en hamskifter. Bjørn har en datter – Herdis.
Kobber fra fjell!
Kolrun og Rite har reist veien om Meråker et par ganger nå. En av gangene har de ridd forbi Kopperåa som er en sideelv til Størdalselva – og ikke langt unna et stykke norsk industrihistorie!
På en liten øy i en Kopperåa har arkeologene avdekket (i 2012) et smelteverk datert til 1300-tallet. Der har det vært drevet en avansert metallproduksjon – av kobber fra malm brutt fra fjell.
Smelting av kopper er en innviklet prosess i flere trinn, mens smelting av myrmalm var en langt enklere sak som var kjent fra lang tid tilbake. En bjelke med et spesielt hengsel tyder ifølge arkeologene på at blåsebelgen til smelteovnen har vært drevet med vannkraft.
Det er spor etter tidlig koppersmelting også i Oslo-området og Kongsberg, men da på 1400-tallet. Meråker var først og var på et vis en kime til en industri med gruver i Røros, Kvikne, Folldal og så videre, men disse kom adskillig senere.
Men hvem hadde ekspertisen, og hvem hadde kapitalen til å få tiltaket i gang? Førsteamanuensis Lars F. Stenvik (NTNU Vitenskapsmuseet) antyder at arbeidsfolket nok var lokalt, men at særlig cisterciensermunkene hadde stor metallurgisk kompetanse. Det ledende handelshuset på tidlig 1300-tall var erkebispegården, så startkapitalen kan godt ha kommet derfra. Stenvik understreker at akkurat dette er uvisst.
I vill flukt | |||
Bokmål | Ebok | 2022 | |
I vill flukt | |||
Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2024 |
Det hendte ikke ofte at Karl Jernhanske fikk gjester just i den timen han brukte gå til sengs. Det hørte på ingen måte sammen med arbeidet som styrer av kongsgården i Nidaros. Det var ikke ofte at vaktmannen slapp inn noen på den tiden heller.
Han hadde ikke en vakt som alltid sto innenfor porten om natten eller midt i den om dagen. Det ville vært sløsing med arbeidsfolk.
Nei, i rolige tider var det slik at en av gårdens folk sov etter tur i en sengebenk i et skur rett innenfor porten. Derfor rakk Karl å høre bankingen og komme ut på gårdsplassen før vakten hadde fått porten opp.
Karl var budd på det aller meste og redd for svært lite, men han hadde en trekølle i hånden da han kom ut. Den var en arm lang, og han visste hvordan den skulle brukes.
På steinhellene i gårdsplassen ble han stående og frykte det verste. Han så en skumflekket hest og en rytter som knapt kunne stå stødig på bena.
«Kolrun! Hva har hendt?»
Karl sprang fram og grep henne om overarmene. Hun svaiet tungt mot ham, og pusten gikk raskt. Karl ba vaktmannen få hesten inn i stallen, gni svetten av den og gi den havre og vann.
«Men ikke for mye vann, ikke ennå og ikke for kaldt.»
Vakten slo ut med armene – trodde ikke Karl at han kunne håndtere en hest?
«Kom, Kolrun. Du trenger å gni av deg svetten du også. Og øl! Her, jeg tar salveskene dine. Kom.»
Kolrun svaiet etter ham inn i huset hans nær den vesle gangporten. Hun hadde revet med seg oppakningen sin fra losjihuset og satt av sted mens hun var svært klar over at for Runar ville det bli mer enn seks mil på én dag.
Karl ropte på husholdersken og ba henne varme vann og finne fram mat.
Kolrun sank ned på en stol, uten å ense at hun hadde satt seg i den beste i hele huset.
«Fortell,» sa Karl.