– Petra …? Sørine stanset midt på låvegulvet og så bekymret på den sammenkrøpne skikkelsen som lå i høyet. Tjenestejenta hadde ligget med ryggen vendt mot henne. Av bevegelsen skjønte Sørine at hun tørket seg under nesen. Gråten hadde stilnet, men det var noe nedbrutt over henne.
Sørine trådte noen skritt frem. De siste solstrålene lyste inn gjennom gliper i låveveggen. Støvet virvlet rundt og blinket som små, flyvende krystaller. Om noen minutter ville solen gå ned i horisonten, og det ville bli mørkere og kaldere. Hun trakk sjalet bedre rundt seg, gikk helt bort til Petra og stilte seg foran henne slik at de fikk blikkontakt. – Hva er det du er så lei deg for?
Petra ristet iherdig på hodet.
Sørine tolket hoderistingen som et tegn på at hun ikke ville si hva det var. Men noe galt var det, for ingen gjemte seg unna og gråt uten grunn. Hun nølte et øyeblikk. Skulle hun bare godta at Petra hadde trukket seg bort og la henne være i fred med det som plaget henne? Men så lenge Petra ikke ba henne gå, kom hun til at hun fikk gjøre et forsøk på å få henne i tale. – Jeg skal være så freidig å si at jeg ikke tror det har skjedd noe akkurat nå, for du har hatt noen voldsomme humørsvingninger i det siste.
Petra hadde ligget støttet på den ene albuen, nå sank hun sammen og snufset.
– Du vet at du kan komme til meg, Petra. Jeg kan kanskje ikke hjelpe deg bestandig, men du trenger noen som lytter. Som forhåpentlig kan gi deg gode råd. Sørine følte at hun presset på, men hun skjønte at Petra hadde det vondt. Ofte hjalp det å prate om det, slik hun gjorde med Dorothea når hun hadde behov for det. Samtidig hadde hun som husfrue et ansvar for den ulykkelige ungjenta. Med ett gikk det opp for henne at hun faktisk bare var tre år eldre enn henne, men på sett og vis følte hun seg mer moden, mer voksen. Det stemte kanskje ikke, for Petra hadde sannelig gjort sine erfaringer i løpet av livet, men Sørine følte seg sterkere i hodet enn henne. Petra var mer sårbar. Selv kunne hun se tilbake på en harmonisk og god oppvekst, og det å eie Solhaug ga henne trygghet.
Petra dro ermet under nesen. En fuktig stripe avtegnet seg på stoffet, men det så ikke ut som hun brydde seg om det. Hun svelget og nikket. – Jeg har vært så fortvilet, Sørine, og … jeg har lurt på om jeg skulle gå til deg, men … hva kan vel du gjøre? Det siste kom med en bitter snert.

Til toppen