| Forfatter: | Terje Planke , Anne Kristin Moe og Thomas Walle |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 112 |
| Forlag: | Norsk folkemuseum |
| Språk: | Bokmål / Nynorsk |
| Serie: | By og bygd |
| Serienummer: | 47 |
| ISBN/EAN: | 9788283050486 |
| Kategori: | Kunst og kultur |
Omtale Immateriell kulturarv på museum
"By og bygd" er Norsk Folkemuseums årbok. Siden den ble etablert i 1943, har målsettingen vært å utgi kulturhistoriske og museumsfaglige studier av høy faglig og vitenskapelig kvalitet. Samtidig skal det være rom for å presentere pågående forskning - såkalte småstykker - i en populærvitenskapelig form. "By og bygd" er et samlingssted for forskning i og om de kulturhistoriske museene i Norge.
Det er over ti år siden UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven ble ratifisert, og vern av den er blitt en del av museenes samfunnsoppdrag. I denne boka ser vi nærmere på hvordan dette oppdraget håndteres ved ulike norske museer. Vi møter danseformidling og folkemusikk i skjæringspunktet mellom tradisjonsutøvere, arkiver og publikum. Vi blir med på å gjenopplive en marginal kulturtradisjon og får vite hvordan vern av historiske hageplanter bidrar til biologisk mangfold. Har konvensjonen så ført til fornying, eller har den bidratt til å forsterke en praksis som alltid har ligget i kjernen av det museene har drevet med? Et fellestrekk ved alle bidragene er at de tydeliggjør museenes plassering i grenselandet av UNESCO-konvensjonens nedslagsfelt. Samtidig brukes konvensjonen som et argument for den praksisen museene fører.
Det er over ti år siden UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven ble ratifisert, og vern av den er blitt en del av museenes samfunnsoppdrag. I denne boka ser vi nærmere på hvordan dette oppdraget håndteres ved ulike norske museer. Vi møter danseformidling og folkemusikk i skjæringspunktet mellom tradisjonsutøvere, arkiver og publikum. Vi blir med på å gjenopplive en marginal kulturtradisjon og får vite hvordan vern av historiske hageplanter bidrar til biologisk mangfold. Har konvensjonen så ført til fornying, eller har den bidratt til å forsterke en praksis som alltid har ligget i kjernen av det museene har drevet med? Et fellestrekk ved alle bidragene er at de tydeliggjør museenes plassering i grenselandet av UNESCO-konvensjonens nedslagsfelt. Samtidig brukes konvensjonen som et argument for den praksisen museene fører.