Det var fullt på toget, og Veronica ble sittende for seg selv et stykke unna Gunn og Rein.

Det varte ikke lenge før de la merke til at hun var i ivrig samtale med sidemannen.

Ensom, du liksom! fnyste Gunn foraktelig. Ennå var hun ikke kommet over skuffelsen. Hun som hadde gledet seg til å komme vekk fra Veronica, og så var Veronica med som en slags nisse på lasset, slik det sto om i sangen! At det gikk an å være så frekk! Å si at hun var helt alene her i verden når hun hadde både en sønn samt en kavaler som stadig stakk innom! For ikke å snakke om at hun var i Telthusbakken hos dem og passet Arvid hver eneste uke.

Nå var hele ferien ødelagt. Det hjalp ikke hvor nydelig været var og hvor varmt det var i vannet når hun var nødt til å ha Veronica på slep hvor hun gikk og sto.

Rein var like irritert. Det hadde han ikke lagt skjul på da han fikk høre det. Han hadde innrømmet at Gunn hadde rett da hun sa at Veronica hadde visse sider som ikke var sympatiske. Deres eneste håp var at onkel Hugo ville gjennomskue henne etter hvert og ikke være fullt så ettergivende heretter.

Togreisen gikk bra. Arvid var så opptatt av å se ut av vinduet at han glemte både mat og drikke.

Det gikk greit å finne båtmannen som skulle frakte dem over til Øya, og Veronica fikk nok et bytte å prøve sjarmoffensiven sin på. Da de omsider var vel fremme og gikk i land, hadde hun fått både telefonnummeret og adressen hans.

Onkel Hugo og tante Ingjerd var kommet noen timer før dem og hadde allerede rukket å finne frem hagebord og stoler, lufte ut og fjerne døde fluer fra vinduskarmene, som tante Ingjerd sa. Hun hadde dekket et innbydende bord ute, og på det lille kjøkkenet sto maten klar til å bæres ut.

Himmelen var skyfri, og det var helt vindstille. Gunn ble stående stille og stirre betatt ut mot den blinkende havoverflaten, hun syntes aldri hun hadde sett noe så vakkert.

Onkel Hugo kom og stilte seg ved siden av henne. "Dette går det ikke an å sette ord på, gjør det vel?"

Gunn ristet på hodet. "Nei, ikke om jeg prøvde aldri så lenge, ville jeg ikke klare det."

"Du skriver litt fremdeles, gjør du ikke? Du ga det ikke opp helt?"

"Jeg gir det opp for en stund. Til Arvid blir så stor at han ikke trenger meg lenger."

Onkelen smilte. "Da må du vente lenge. Barna trenger deg så lenge du lever. "

Gunn lo. "Så bortskjemt er jeg ikke at jeg trenger far og Wenche fremdeles."

"Det er mange måter å ‘trenge’ noen på. For noen er det nok med forbønn, mens andre ikke er nok utrustet til å klare seg selv."

"Og atter andre later som om de trenger noen mens de i virkeligheten ikke gjør det."

Han sendte henne et spørrende blikk. "Hva mener du med det?"

"Nei, jeg mener bare at menneskene er så forskjellige. Noen karer til seg, mens andre er opptatt av å gi."

Tante Ingjerd kom ned verandatrappen med et brett i hendene. "Nå er det mat!" sa hun smilende. "Din venninne er oppe og hilser på naboen," la hun til og nikket mot eiendommen til herr Lindh.

"Min venninne?" gjentok Gunn. "Hun er Arvids mormor."

"Ja, jeg har forstått det, Gunn. Jeg har forstått mer enn du tror." Hun blunket til henne, og Gunn smilte takknemlig tilbake.

Etter å ha spist gikk alle ned til stranden. Noen for å bade, andre for å sole seg, og atter andre for å spa i sanden. Arvids ansikt skinte om kapp med solen der han stabbet av gårde iført bare bleie og solhatt og med en bøtte i hånden.

"Jeg får prøve å fange en liten krabbe han kan ha i bøtten sin," sa Hugo og vasset uti.

"Og et blåskjell så krabben får noe å spise," sa Gunn. "Og nå skal jeg gjøre noe jeg synes er gøy! Å samle åpne blåskjell og legge dem oppå hverandre fra det største i bunnen til det aller, aller minste på toppen!"

"At du gidder," sa Veronica og satte seg i fluktstolen ved siden av onkel Hugo. Hun hadde på seg shorts og solliv. Shortsen var den korteste Gunn hadde sett, og sollivet var et par hakk for lite. Gunn la merke til at både Rein og onkel Hugo kikket stjålent bort på all hennes frodighet, men flyttet blikket fort igjen, redde for å bli avslørt. Tante Ingjerd snurpet munnen sammen. Det hele ble så pinlig etter hvert at Gunn satt og håpet på regnvær slik at Veronica var nødt til å kle på seg.

Veronica hadde glemt å ta med seg badedrakt og vurderte å bade i shortsen, men fant ut at det ville være synd å ikke ha noe å sole seg i etterpå. Hun valgte å bade naken. De andre ble litt forlegne og lot som om de var opptatt av noe annet, men da hun kom vassende inn mot stranden igjen, ropte hun noe som fikk alle til å snu seg mot henne. Hun holdt en sko i hånden og lo. "Noen har mistet skoen sin i vannet!"

Gunn var sikker på at både Rein og onkel Hugo stirret på alt annet enn skoen. Veronica var virkelig et syn der hun sto med sin veldreide kropp glinsende i solskinnet. Hun kunne gått rett inn som midtsidepike i et mannfolkblad.

"Det går bare ikke an!" kom det hviskende opprørt fra tante Ingjerd. "Både herr Lindh og andre naboer kan se henne! Du må få henne til å kle på seg, Gunn! Hva kommer folk til å si hvis de får høre at pastor Ringstad har nakenbadere på Solgropen!"

Til toppen