Lilly stirret ut av vinduet mens bilen kjørte langsomt gjennom de mørke, kveldsstille gatene. Redselen lå som en klam hånd over henne, og i magen kjente hun en stram knute. Tankene raste gjennom hodet, forvirrede og redde. I raske glimt så hun foreldrene for seg, ville hun noen gang få se dem igjen? Lilly svelget gråten. Kanskje ble det ikke så ille, kanskje ... Hun dreide tankene over på Ingemar. Hvor var han? Ble han slått og mishandlet? Tanken var vond, så hun skjøv den unna. I stedet tenkte hun på den siste kvelden de hadde hatt sammen. Hun kom aldri til å glemme den. Det var et farvel, men hun håpet at de en dag ville få se hverandre igjen. Hun tørket vekk en tåre som rant sakte nedover kinnet. Det var mørkt i bilen, og hun var glad for at hun satt bak sjåføren. Han skulle ikke få se tårene hennes, skulle ikke få se hvor redd hun var. Hele byen var mørklagt, og det var vanskelig å se hvor de var på grunn av det tette mørket. Men at de var på vei ut av sentrum, forsto hun. Hun hadde trodd at han ville kjøre henne til Victoria Terrasse, men de hadde kjørt forbi den fryktede bygningen og fortsatt ut på Drammensveien. Hun svelget, trakk pusten og så fremover mot sjåføren. Hun betraktet den kraftige nakken og de brede skuldrene. Han hadde grått hår som var kortklipt i nakken. Hendene som holdt om rattet var store og brede. Han hadde ikke sagt et ord på hele kjøreturen, men nå klarte hun ikke å holde seg lenger. Lilly trakk pusten dypt og knuget hendene, kjente hvor klamme de var. – Hvor skal vi? spurte hun hest. Sjåføren svarte ikke. – Vær så snill, si meg hvor vi skal, gjentok hun. Stemmen skalv. Sjåføren kastet et raskt blikk på henne i speilet før han konsentrerte seg om veien igjen. Lilly våget ikke spørre mer.

Til toppen