– Tante! Annas stemme var høy og skingrende, og Rose ble avbrutt i funderingene og la hånden over hjertet. – Herregud, jente, hva er det nå?

– Tyskere! Anna slapp en potet i gulvet, og den spratt mot døren som en håndgranat. Niesen klamret seg til henne og boret fingrene inn i skuldrene hennes så det gjorde vondt.

– Ta det med ro, Anna. Rose visste at Anna fortsatt hadde mareritt. Hun la armene beskyttende om henne. – De kommer ikke til å gjøre oss noe. De leter sikkert etter russerne som rømte fra toget.

Magda trakk pusten fort ved siden av henne. – Å herregud!

Soldatene svermet over tunet som en hær sinte maur. Rose så at de spredte seg mellom husene, rev opp dører og løp fra den ene bygningen til den andre.

Så kom hordene trampende inn i gangen. Kjøkkendøren ble slått opp, og Kriminalsekretær Bruckmann toget inn i spissen for en liten delegasjon av offiserer og menige soldater. Rose gjenkjente kriminalkommissær Schultz. Annas trakk pusten fort ved siden av henne, men det krampaktige grepet løsnet.

– God aften, mine damer, sa Schultz kort. – Vi søker frøken Inger Marie Berg Olsen. Befinner hun seg her? Minen hans var stram, øynene harde. Den tidligere vennligheten var som blåst bort, så Rose.

Hun kjente at kamplysten steg i henne. For noen bøfler de var, disse angivelig så siviliserte menneskene! – Hun er i Oslo, svarte hun kort. – Og hva har dere her på mitt kjøkken å bestille, om jeg tør spørre? Er det ikke vanlig høflighet å …

– Vi har dessverre ikke tid til formaliteter nå, avbrøt Schultz henne bryskt. – Jeg må opplyse dere om at det har skjedd noe svært alvorlig. Frøken Berg Olsen har vært innblandet i en skyteepisode. Hun ble truffet av minst to pistolskudd.

Rose tok seg til hjertet. – Skutt?

– Er Inger Marie skutt? Annas stemme var tynn og redd. – Men … hva skjedde?

Schultz så ikke på henne. Han holdt fortsatt oppmerksomheten festet på Rose.

– Hvor er resten av husholdningen? brøt Bruckmann inn, med et blikk på sin overordnede. – Få dem hit med det samme!

Før Rose rakk å reagere, vendte han seg mot soldatene som sto innenfor døren med våpnene klare. – Gjennomsøk rommene, i tilfelle hun skjuler seg her.

– Hun er ikke her, har jeg sagt! Hun er student!

– Student? Bruckmann tok et skritt nærmere og satte de blodskutte øynene i henne. – Hun er en spion og en terrorist!

Rose stirret på Schultz, som sto som en kald, utilnærmelig statue midt på gulvet mens mennene hans gjennomsøkte hver krik og krok av gårdshusene. Spion og terrorist. Hva hadde Ingmar rotet seg opp i nå?

Sveiseren, budeia og de to gårdskarene ble hentet inn. Elisabeth og Per hadde allerede vært på vei ut da soldatene ublidt dro dem med seg mot hovedbygningen.

Lea protesterte høylytt da de ville slepe Rakel ned fra kvistværelset. Rose vendte seg til Schultz og snakket inntrengende: – Vær så snill, vis litt menneskelighet. Hun er døende. La henne få ligge.

Schultz knep munnen sammen, og et øyeblikk trodde hun at han ville ignorere bønnen hennes. Så ga han en kort beskjed om at den syke ikke skulle røres.

Edvard var blitt vekket fra ettermiddagsluren. Nå sto han i døren ut til hagestuen og glodde fra den ene til den andre. Håret strittet til alle kanter, han var i sokkelesten. Rose merket seg beskjemmet at den ene stortåen stakk ut gjennom et stort hull i sokken. Så tok hun seg i det. Som om det betydde noe nå.

– Er vanlige folk blitt fullstendig rettsløse? spurte ektemannen oppbrakt. – Kan dere brase inn her hver gang det passer dere? Kan noen vennligst fortelle oss hva dette skal bety?

Rose strøk Anna beroligende over håret. Fremdeles gikk det en og annen skjelving gjennom den spinkle kroppen.

Schultz nikket til Bruckmann, som stilte seg midt på gulvet, bredbent, med armene i kors over den svulmende magen. – Inger Marie Berg Olsen er ettersøkt for drap, spionasje og terrorvirksomhet. Hun vil bli arrestert og stilt for retten. Det samme gjelder enhver som hjelper henne. Denne forbrytelsen medfører lovens strengeste straff.

Tausheten som fulgte ordene hans var ladet av sjokk og forferdelse.

Per var den første som snakket. – Kan De vennligst forklare dette, herr Schultz? Hva påstår De at min datter har gjort? Stemmen hans var rolig, men Rose kjente ham godt, og hørte den skurrende undertonen av engstelse.

– Forklare? bjeffet Bruckmann. – Det er De som skal forklare! Som om det ikke er nok at De selv har vært arrestert – nå er både Deres datter og Deres nevø ettersøkt! Dette stedet er et vepsebol, et arnested for illegal virksomhet!

– Det har De intet grunnlag for å si! Edvard var blitt mørk i ansiktet av sinne. Rose så at Per nesten umerkelig presset albuen sin inn i siden hans. Hun forsto at situasjonen var på bristepunktet. Det var en overhengende fare for at tyskerne ville gå til arrestasjoner.

Schultz hevet en hånd i en bydende bevegelse. – Herr overlege, Deres datter har drept en tysk offiser under særdeles skjerpende omstendigheter. Deretter har hun hjulpet en farlig terrorist med å flykte, og som følge av flukten er flere blitt drept eller såret. I tillegg til dette har hun stjålet viktige dokumenter fra vårt arkiv på Victoria Terrasse. Forstår De nå hvor alvorlig dette er?

– Jeg kan ikke begripe at Inger Marie skal ha gjort det dere beskylder henne for. Elisabeths stemme var ustø. – Hvordan skal hun ha kunnet drept noen? Hva skjedde?

– Offiseren ble drept med gift. Cyanid. Schultz så bistert på Elisabeth. – Den samme giften som for ikke lenge siden tok Deres svigerinne Edna av dage.

– Antyder De at min datter … Elisabeth tok seg i det. – Dette er meningsløst!

– Det hersker ingen tvil om Deres datters skyld, fru Berg Olsen, sa Schultz bestemt. – Den er udiskutabel. Nå ber vi om samarbeid.

– Samarbeid? Elisabeth hikstet. – Tror De virkelig at vi kommer til å hjelpe Dem å finne henne? Det er uhyrlig!

– Med mindre De ønsker at Deres mann nok en gang skal havne i arresten, er det akkurat det De skal gjøre. Bruckmanns øyne var blitt gule av raseri. Han tok et skritt frem og stirret truende på henne.

– Er gården gjennomsøkt, Bruckmann? Schultz stemme var skarp.

Bruckmann snudde seg mot ham. – Det er den, herr kriminalkommissær. Det er ingen spor etter henne.

Bruckmanns trussel hadde fått samtlige til å holde indignasjonen og sjokket i tømme. Anna var den eneste som ikke klarte å tie. – Nei! Vær så snill! ropte hun. – Vi visste ingenting om dette, ingenting! Far kan da ikke holdes ansvarlig for det Inger Marie har gjort!

– Det kan han, glefset Bruckmann. – Med mindre Deres datter melder seg innen rimelig tid, vil vi arrestere Deres far og holde ham som gissel.

Til toppen