Endelig kom toget. Jostein gikk inn i samme vogn som "inderen" og satte seg rett ovenfor ham. Han smilte til ham for å vise at han kunne tenke seg en liten prat, men "inderen" lot ikke til å være interessert i å bli kjent med ham. Det var rart. Hvis han selv hadde befunnet seg i et annet land, ville han ha forsøkt å bli kjent med noen av de som hørte til der.

Han lente hodet tilbake og lukket øynene. Hva var vitsen ved å bli opptatt av andre mennesker når han hadde nok med å finne ut av sitt eget liv, tenkte han med et sukk og merket at søvnen kom sigende.

Han våknet ikke før toget stanset på Eidsvoll stasjon. Han kom seg av i en fart. Da han kom ut på perrongen, holdt han på å kollidere med datteren til landhandleren. Han unnskyldte seg og ville haste videre, men hun holdt ham igjen. "Du så vel ikke en inder på toget?" spurte hun litt oppkavet i stemmen.

"Jo", sa Jostein akkurat idet toget satte seg i bevegelse.

Det var for sent for henne å komme om bord, og hun stønnet oppgitt. "Det er en inder som er på Norgesbesøk, og søsteren min har invitert ham hjem til oss. Hun ble kjent med ham da hun var hushjelp i England," forklarte hun. "Nå kommer han aldri til å finne veien tilbake til Eidsvoll."

"Han må da kunne snakke med noen og bli forklart at han må ta toget tilbake," innvendte Jostein. "Mange nordmenn kan litt engelsk."

Hun nikket. "Skal vi ta følge hjem? Jeg går ut i fra at du skal til Ringstad?"

"Ja. Jeg har vært en tur i Oslo og besøkt fosterforeldrene mine."

Så rart! tenkte han, at vi aldri har snakket sammen på tomannshånd før. Hver gang han var i landhandelen, var det fullt av folk der, og når det endelig ble hans tur, ville han gjerne bli ferdig fortest mulig. Dessuten var hun eldre enn ham. Var det ikke Sigrid hun het? Han visste at hun hadde arbeidet i farens butikk i mange år. Hun var ikke særlig spennende å se på, men hun hadde et godt smil og en hjertelig latter. Og hun hadde lett for å le, la han til inne i seg. Han skulle ønske at Anita lo litt oftere, men hun hadde så mye å slite med, og det kunne ikke datteren til landhandleren ha siden hun var så blid bestandig.

"Jeg tenkte meg at du hadde vært hos foreldrene dine," svarte hun. "Du er heldig som har familie i Oslo. Det er så kjedelig å være her på Eidsvoll bestandig."

Jostein lo. "Kjedelig? Da får du ta deg en tur ned til oss av og til. På Ringstad er det alt annet enn kjedelig. Hugo Hagbart og gårdsgutten er begge forelsket i hushjelpen, og to av slåttefolkene røk i tottene på hverandre under høyonna."

Hun lo hjertelig. "Og du, da?" spurte hun. "Jeg mener å ha hørt om en jente som flyttet inn hos dere tidligere i sommer?" la hun ertende til.

Jostein kjente til sin ergrelse at han rødmet. "Hun kom som bestilt. Vi trengte mer hjelp på jordet."

"Blir hun boende?"

Det har vel ikke hun noe med! tenkte Jostein irritert. "Ryktene går fort på landsbygda også, skjønner jeg," svarte han litt mutt.

"På landsbygda også?" gjentok hun.

"Ja, på Sagene, der mormor og morfar bor, vet alle hva som skjer hjemme hos folk."

Hun lo den samme trillende latteren. Så sa hun nesten befalende i stemmen: "Fortell, da, Jostein! Jeg må jo få vite om det er noe mellom deg og Anita."

Hun visste altså navnet til Anita allerede! "Kjenner du henne?" spurte han overrasket.

"Hun har vært hos oss og handlet et par ganger, og vi kom i snakk. Hun fortalte om boken hun holder på å skrive."

Jostein steilet. "Fortalte hun det? Jeg trodde det skulle være en hemmelighet."

"Det sa hun ikke noe om."

Jostein kjente at han ble kald og varm om hverandre. "Fortalte hun hva den handler om også?" våget han seg forsiktig frempå.

"Ja. Om faren hennes."

Jostein sendte henne et forskrekket blikk. "Sa hun hvorfor? Jeg mener hvorfor hun ville skrive om ham?"

"Nei, det sa hun ikke. Hun var veldig hemmelighetsfull, og jeg forsto at det måtte være noe dramatisk. Jeg skal kjøpe boken når den kommer ut, det har jeg bestemt meg for allerede. Moren og faren min er også spent på å få høre hva det er med faren siden hun vil skrive bok om ham. Mor gjetter på at faren har utført en eller annen heltegjerning som datteren synes andre burde få høre om. Noen helter skrives det om i avisen, men andre blir ikke omtalt i det hele tatt, sier hun."

Jostein kjente at han ble svett. "Det er ikke sikkert at hun får boken antatt. Det er mange som leverer inn manuskript til en bok, og så får de seg en stor skuffelse når det kommer i retur."

"Jeg tror boken hennes blir antatt. Hun virker så ivrig og engasjert når hun snakker om den."

Jostein sendte henne et forferdet blikk igjen. "Har hun snakket om den flere ganger?"

"Ja. Både til meg og andre."

Herregud! Jeg må stoppe munnen på henne! Hun forstår ikke hvordan folk her på Eidsvoll vil reagere når de leser den! Alle som har vært med i motstandsbevegelsen under krigen og alle de som har mistet noen under tyskernes tyranni, vil bli rasende!

"Hvorfor liker du ikke at hun forteller oss det?" kom det forundret fra Sigrid. "Hvis jeg var deg, ville jeg være stolt av å ha en kjæreste som var forfatterinne."

"Hva får deg til å tro at vi er kjærester?"

"Det vet alle her i bygda."

De var kommet frem til landhandelen, og begge stanset.

"Takk for følget, Jostein. Det var koselig å prate med deg. Det har jeg faktisk aldri gjort før. Du har alltid så dårlig tid og fyker av gårde med en gang du er ferdig med å handle." Hun lo.

Jostein smilte mens tankene var andre steder. Hvordan skulle han få Anita til å forstå?

Til toppen