– Er det hendt noe? spurte herr Heier med en ubehagelig følelse i mellomgulvet, for det var ikke likt tjenestejenta å oppsøke ham så tidlig på morgenen her ved brønnen og forlange at hun måtte snakke med ham under fire øyne.

– Ja, det har det, svarte Emilie og måtte ta seg sammen for ikke å begynne å gråte.

Hun var kommet frem sent i går kveld, så sent at husbonden og fruen hadde lagt seg. Lydløst hadde hun låst seg inn med nøkkelen som lå under steinen ved trappehellen, men husfruen måtte likevel ha hørt henne, for hun hadde ropt og spurt om det var Emilie, og sagt at hun fikk lov å stikke hodet inn døren til dem. Fru Heier hadde sagt at hun var glad for å se henne igjen, og fortalt at de hadde savnet henne, og husbonden hadde nikket bekreftende fra puten sin ved siden av sin kone. Fru Heier hadde også nevnt at hun så frem til å høre nærmere om gravferden, og så hadde de avtalt at Emilie skulle komme inn klokken syv neste morgen og hjelpe henne med morgenstellet. Og nå var klokken halv syv, og for alt Emilie visste, kunne det være at fru Heier hadde våknet og lå der inne på kammerset og ventet tålmodig på henne mens hun ante fred og ingen fare.

Emilie svelget, vel vitende om at det ikke nyttet å utsette ubehagelighetene. Hun ble nødt til å hoppe rett uti det.

– Jeg er med barn.

– Med barn?

– Ja, husbonden har satt barn på meg.

– Nei, frøken Andersen … Han ristet avvergende på hodet. – Det har jeg ikke!

Emilie rynket forvirret pannen. Et øyeblikk fortrengte hun både kvalmen, fru Heier, morens tårer og farens vrede, mens hun tok innover seg hva han nettopp hadde sagt.

– Hvorfor svarer husbonden slik? spurte hun engstelig. – Husbonden vet da godt at muligheten for at det kunne skje, har vært til stede når …

– Kjære Dem, Frøken Andersen. Han avbrøt henne med et blikk som trolig skulle uttrykke medlidenhet med henne som kunne misforstå ham på den måten. – Jeg er ikke i stand til å lage barn.

– Men … Emilie kjente at tårene presset på. – Jeg er med barn!

– Da må det være en annen som er faren. Det er i hvert fall ikke meg, svarte han så behersket han kunne. – Det er en grunn til at ekteskapet mitt er barnløst, ikke sant?

Overrumplet stirret hun på ham. Hva mente han? Og hvordan kunne han si at det måtte være en annen som var faren? Det hadde jo aldri vært noen andre! Hun hadde til og med vært ukysset! Og når det gjaldt det barnløse ekteskapet, så ville det være nærliggende å tro at feilen lå hos fru Heier og hennes skrøpelige vesen. Samtidig hadde han jo alltid forsikret henne om at han ikke lå med hustruen?

Et øyeblikk var Emilie tilbake til forrige lørdag hvor hun nettopp hadde hjulpet husfruen opp av stampen. Det hadde vært en deilig kveld med lun vind og milde dufter i luften. Fru Heier hadde virket så glad, nærmest forventningsfull, det hadde vært et eget lys i øynene hennes da hun hadde sagt at Emilie kunne få fri resten av kvelden hvis hun ville.

– Jeg har lyst til å invitere mannen min tidlig med meg til sengs i kveld, hadde hun forklart vennlig. – Det kan fort bli en kjedelig lørdagskveld for Dem å sitte og høre på at vi to gamle ligger der inne og snorker, hadde hun smilende lagt til. Og så hadde hun røpet for Emilie at hun hadde hørt at det skulle være en samling for bygdeungdommene borte på nabogården denne kvelden, med fellessang, kake og saft. – Det må da være noe for Dem, frøken Andersen, De som har så nydelig en sangstemme! Dessuten, hvem vet … Kanskje det kommer en ung herre som har lyst å varte Dem litt opp? Kunne det ikke være deilig å bli oppvartet for en gangs skyld, De som alltid må varte opp alle andre?

Emilie husket at hun hadde smilt til henne, takket for de hyggelige ordene, og takket fordi hun hadde fått fri nesten tre timer før planlagt. Men det rare var at hun ikke hadde hatt lyst å gå. Likevel fikk hun seg ikke til å si det, for noe sa henne at herr og fru Heier trengte å være alene, uten at hun klarte å bli klok på hva hun egentlig tenkte rundt det. Hun husket at hun hadde gått helt opp til Rømsjøen, en times spasertur unna, og sittet der og sett utover vannet en lang stund mens hun hadde tenkt på telegrammet som var kommet noen dager før, med den triste beskjeden fra faren om herr Jellerøds bortgang. Hun hadde sittet og grått litt før hun hadde gått hjemover igjen. Men den som hadde kommet henne i møte igjennom den siste skogbiten, det var herr Heier, det. Lengselsfullt hadde han omfavnet henne og sagt at han ikke orket å tenke på at en annen mann skulle ha holdt henne i sine armer.

– De er kjæresten min … bare min … ingen andres, hadde han mumlet og begynt å kysse henne begjærlig, først på munnen, deretter nedover halsen.

Det hadde slått henne at busserullen hans hadde duftet svakt av lavendelsåpen som hun hadde laget til fruen, og som hun for første gang hadde tatt i bruk denne kvelden da hun vasket henne. Og det etter at herr Heier selv hadde vært i stampen og brukt av grønnsåpen.

– Men er De også bare kjæresten min … og ingen andres? hadde hun spurt, og hørte selv hvor dumt og naivt det hørtes ut å spørre en gift mann om noe slikt, men hun ble nødt til å finne ut om han var troverdig, der hendene hans ble ivrigere og ivrigere på kroppen hennes.

– Skjønneste frøken Andersen, det vet De da, hadde han svart. – Jeg tenker på Dem hele tiden, og føler ikke jeg kan få nok av Dem.

Før hun visste ordet av det, hadde han kneppet opp buksesmekken og løftet opp stakken hennes. I neste øyeblikk hadde han kastet seg over henne.

De hadde ikke vært sammen siden, men så hadde hun jo også vært borte fem dager i forbindelse med gravferden, minnet hun seg selv på. Hadde han vært sammen med hustruen i mellomtiden, mon tro?

Hun skottet opp på ham, skjønte at det var en innrømmelse han hadde kommet med i stad – kanskje uten å vite det? Hadde han ikke nettopp sagt at grunnen til barnløsheten skyldtes at han ikke kunne lage barn? Hvordan kunne han vite det hvis han ikke delte leie med sin kone og aldri hadde forsøkt å få barn med henne? De hadde tross alt vært gift i femten år.

Hvorfor hadde han løyet slik? Ikke at hun egentlig på noe tidspunkt hadde trodd ham, men hun visste likevel at denne påstanden om at ekteskapet bare var bygd på vennskap og fornuft, hadde vært avgjørende for at hun ikke hadde gjort mer for å løsrive seg fra armene hans. I stedet hadde han fått lov til å kjæle med kroppen hennes til hun glemte alt rundt seg.

Å, som hun skammet seg! Og bedre ble det ikke når hun tenkte på hva fru Heier indirekte hadde sagt denne lørdagskvelden. For til tross for at fruen nærmet seg de femti og var så svakelig at Emilie hadde problemer med å se for seg hvordan hun skulle tåle herr Heiers tyngde og vitalitet, så ante det likevel Emilie at fru Heier hadde hatt behov for å være nær mannen sin. Hvordan kunne han da gå rett i skogen og møte henne på den måten etterpå? Og så til og med spille sjalu fordi han trodde hun hadde vært til fellessang på nabogården?

Kvalmen bølget opp i henne, for uansett om herr Heier kanskje ikke hadde fått det utbyttet han ønsket hos sin hustru, så forstod Emilie at de måtte ha delt leie på en eller annen måte, ellers ville han ikke ha fått denne lavendelduften hennes på seg. Hun følte seg fryktelig uvel ved tanken. Hvordan kunne han gå fra den ene til den andre? Og hadde han gjort det før? Tatt dem på skift? Å, herregud så elendig hun følte seg, når hun tenkte på det!

I neste sekund slo hun hånden for munnen og løp bort til det høye gresset og kastet opp. Det føltes som hele magen vrengte seg. Hun brekte seg flere ganger, mens her Heier stod utilpass og ikke visste hvor han skulle gjøre av seg.

– Er De … dårlig, frøken Andersen … eller hva er det med Dem?

Hun hørte han kom mot henne, stemmen var mer usikker enn bekymret.

– Ja, det er et resultat av at De har ligget med meg! svarte hun med gråten i halsen, og tørket seg rundt munnen med håndbaken da hun skjønte at det ikke var mer å kaste opp. – Hvordan kunne De lure meg slik? Er De klar over at De har drevet et dobbeltspill, herr Heier?

Til toppen