Innhentet av fortiden (Heftet)

Serie: Solens barn 14

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Solens barn
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202693800
Kategori: Romanserier
Omtale Innhentet av fortiden

På godset er barna syke. Inga lider under en voldelig mann, og Stine vil hjelpe henne bort. Og i bakgrunnen lusker Barry Lind. Men takket være Stine er det flere som blir innhentet av fortiden, og med ett ser fremtiden lysere ut.


Hadde ikke Ingas mann også noen skjulte sider? Noen lyter? Ja utover det åpenbare at han slo henne, selvsagt, men det var det ingen som ble sendt på straffarbeid for.

– Lyter … tja, det mangler ikke på dem, sa Inga. – Men kanskje det med …

– Hva da?

Inga beit seg i leppa. – Vel, han kjøpte en … unge en gang. På barneauksjon.

Til toppen

Andre utgaver

Innhentet av fortiden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2021
Innhentet av fortiden
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av Hege Løvstad Toverud:

Utdrag

Ragnar kastet et blikk ut vinduet. – De to ungene. Krøplingen og jenta. Jeg møtte dem i Christiania for en stund siden. Det var vel i vår.

Barry svelget. Tunga satt fast i ganen, som om den var limt igjen av steinstøv fra Helgelandsfjellene. – Mener du de to ungene? De som bodde hos oss? På Circus Lind?

– Ja. Det går ikke akkurat tretten på dusinet av sånne som guttungen.

Barry rensket stemmen, men det hjalp ikke stort. – Lever de? raspet han frem. – Ehm … Virkelig?

– Virket sånn ja. Jeg snakket jo med dem, i egen person.

– I vår, sier du? Og … spurte du dem hva gjorde de her? I Christiania? Hva slags ærende de hadde?

Ragnar trakk på skuldrene. Skyggene fra vindusgitteret falt over ansiktet hans. – De var kommet fra utlandet nettopp, og var på gjennomreise. Jeg hjalp dem å finne hest og vogn.

Barry gjorde et forsøk på å rette på seg, men kroppen hadde en hul positur som ikke lot seg rikke. – Hadde de vært i utlandet, helt til nå?

– Tydeligvis.

Barry tenkte på alle årene han hadde bekymret seg for at barna plutselig skulle dukke opp og røpe alt sammen. Nå var øyeblikket her. – Og nå skulle de … videre? sa han, knapt hørbart.

– Ja, men jeg fikk inntrykk av at de skulle tilbake til Christiania. Det var i hvert fall ikke noe flyttelass de dro av gårde med.

– Og er du ... helt sikker på at det var dem?

– Hvor mange sånne krøplinger har du sett i ditt liv? Jeg kjente dem igjen med en gang, men de skjønte ikke hvem jeg var. Han skoggerlo. – Jeg har jo forandra meg litt siden jeg sprang rundt som en mager spurv og laget kvalm på Circus Lind. Men jeg benyttet sjansen til å fritte dem ut. Det er rart med det. Jo mer man vet, desto mer … makt har man. Det har du sikkert erfart sjøl, Barry? At kunnskap er hard valuta?

– Eh … kanskje det … sa Barry. Hjertet dundret som hammeren mot ambolten i smia, og det føltes som om Ragnar kunne se hvert eneste slag gjennom vesten.

Var barna virkelig i live? Hadde de ikke bukket under i løpet av alle disse årene? Var hans bønner virkelig ikke blitt hørt? Og nå var de her, i landet. Ja, kanskje til og med i denne byen?

Barry grøsset. Hva ville det bety for ham? Hvilke konsekvenser kunne det få? Grunnvollene hans rystet, verre enn Helgelandsskjelvet. Og i ørene hans singlet den illsinte knurringen fra en ulvemor. – Hva skulle de her? Og hvor … hvor var de på vei?

Ragnar kastet et forsonende blikk mot betjenten, for å forsikre ham om at han absolutt ikke snakket om saka. – Ingen tvil om at du husker ungene, i hvert fall. Og jeg skal banne på at ungene husker deg like godt. Hånden som slår, vet du, den glemmer man ikke så lett.

– Slår? Jeg har vel aldri … forsøkte Barry seg, men hørte hvor spakt det lød. Så tok han seg sammen: – Du svarte ikke på hva ungene skulle her?

Ragnar humret svakt og senket stemmen. – Som sagt, kunnskap er makt. Og jeg gir ikke bort makta mi sånn uten videre. Men det er klart, mot den rette ... belønning kan jeg fortelle deg både det ene og det andre.

Barry skjønte hva han siktet til. Stesønnen ville ha hjelp til å komme ut av fengslet. Og i motytelse skulle Barry få vite om barna.

Ragnar spilte uanfektet, som om han snakket om noe hverdagslig. – Jeg tror jeg kan greie å huske både hvor de kom fra hvor de var på vei. Ja, og til og med navnet og adressen til foreldrene.

– Foreldrene …? Om Barry hadde vært kald innvendig før, så stivnet han nå.

Til toppen

Bøker i serien