Innhentet av fortiden (Heftet)

Serie: Soloppgang 56

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 56
ISBN/EAN: 9788202538385
Omtale Innhentet av fortiden

Det umulige blir virkelig i Lierbygda da fortiden plutselig blir nåtid. Men er trusselen virkelig, eller er det bare noen som vil skremme?

Foran stabburet sto det en mann, og det var ingen hvem som helst. Han var kledd i lang kappe, håret var svart, og foran ansiktet bar han en maske.

«En utrolig spennende serie som grep meg fra side 1. Anbefales varmt!» Gro Kåsmoli, Bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Innhentet av fortiden
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Agnete skalv i bena da de gikk ned i hallen. Et eldre ektepar var på vei ut og Marina lukket døren etter dem.
«Hvor mange har vært her?» spurte Peder Marina.
«Jeg har mistet tellingen. Oldemor var en populær kvinne i området. Det er hyggelig at så mange viser henne den siste ære, men det blir slitsomt.»
«Det er forståelig. Agnete vil også vise sin siste ære. Men jeg blir med henne inn dit. Det er vel ingen der nå?»
«Nei, Peder. Det er ingen der. Jeg går opp til mor.»
Agnete så på den lukkede døren og rettet litt på kjolen, før hun gløttet på Peder med håp i øynene, men han la ikke merke til det og åpnet døren.
Lavendellukt var det første hun kjente da hun trådde inn, men det som virkelig slo henne var stillheten. Den gjorde noe med henne. Hun ble ullen i kroppen og følte en slags ro i sinnet. Det var en så rar følelse at hun fikk en stor klump i halsen. Det kjentes som om hun skulle begynne å gråte.
«Gå bort til kisten nå, Agnete. Det er ikke farlig,» sa Peder lavt og oppmuntrende bak henne. Hun nikket og gikk stille bort. Lysene blafret og hvit røyk sivet opp mot taket. Lavendellukten var bedøvende og beroligende.
Hun gløttet ned på den døde og ble forundret over hvor vakker hun var. Huden var glatt og porselenshvit. Det så ut som hun smilte. Likevel la hun merke til at ansiktet så ut som en maske og at hendene ikke så ekte ut. Så er det altså slik døden ser ut. Slik ender det. I en kiste etter et langt livs slit og strev. Et langt liv med håp og lengsler. Der! Akkurat der endte det.
Hun ble så overveldet at hun måtte tørke en tåre da den rant nedover kinnet. Det knyttet seg i magen. En slik sorg som dette hadde hun aldri kjent før. Hun hadde ikke engang behøvd å føle det slik nå, for fru Lierviken var strengt tatt en ukjent for henne. 
«Det ser ut som hun sover, men samtidig ikke,» hvisket hun da Peder stilte seg ved siden av henne.
«Ja, det gjør hun, men dessverre er det døden du ser foran deg, Agnete. Tåler du det?» Han så tvilende på henne, men det var en omsorg i stemmen hans.
Hun nikket. «Jeg kjenner meg sorgtung, men det er fordi jeg aldri har sett noe lignende. Det ser ut som hun smiler. Da har hun det kanskje godt der hun er, for det jeg ser foran meg er som et skall. Hun er virkelig borte.»
Peder tørket en tåre på kinnet. «Ja, hun er borte. Og jeg er glad for at jeg fikk ordnet opp i alt det vonde før hun gikk fra oss.»
«Slik lå nok foreldrene dine også. Du må gå til graven deres, Peder, for jeg vet at du innerst inne ønsker det, men at du kvier deg fordi du ikke var her da de døde. Jeg begynner å forstå deg nå. Du er nok en mer følsom mann enn du liker å medgi. Det er neppe lurt å stenge følelsene dine inne. Slipp dem løs, Peder, så får du det kanskje bedre med deg selv.»
Han så rart på henne. «Jøss, hva har skjedd med deg? Har du plutselig blitt tankeleser?» sa han.
«Nei, men jeg tror jeg begynner å forstå deg.»
«Ja da. Jeg skal gå dit.» Han hektet armen under hennes. «Nå har du gjort din plikt. Vi kan gå nå,» sa han morskt.
«Det kjennes ikke som noen plikt nå, Peder. Det er både godt og vondt å se henne, men hun var heldig som fikk lov til å bli en gammel dame. Det er ikke alle forunt.»
«Nei, det er det ikke,» svarte Peder «Kom nå, så går vi.»
Hun forsto at Peder hadde fått nok og lystret. Da de sto i hallen, klemte hun seg inntil ham og hvisket i øret hans. «Jeg tror jeg elsker deg, Peder. Ja, virkelig. Det … Jeg trodde ikke jeg var i stand til å elske, men det har vokst frem en følelse i meg. Du er min. Jeg håper du med tiden kan elske meg også.»
Han trakk henne ut fra seg og så rett på henne. «Jeg elsker deg, Agnete. Jeg har hatt vanskelig for å elske og tro på kjærligheten, men med deg er det mye som begynner å kjennes riktig,» sa han hest.
«Takk, Peder.» Hjertet danset av glede. Peder brydde seg om henne! De ble et par og kom til å gifte seg. Og hun fikk noe flott på kjøpet.
Lierviken gård.

Til toppen

Bøker i serien