Inntrengeren (Heftet)

Serie: Tidløs 16

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Tidløs
Serienummer: 16
ISBN/EAN: 9788202703776
Kategori: Romanserier
Omtale Inntrengeren

Amalie von Horn dukker uventet opp i 1562. Det hun forteller Malin om endringene som har skjedd i Bergen i 2021, får dem til å innse at Valdemar må styrtes. Men hvordan? Mens de tenker, morer de seg i et festlig lag.

I 2021 intensiveres jakten på inntrengere, noe som setter Malins familie i fare.

Politimesteren gikk bort til Trygve og rev til seg arket med kalenderen. «Kalendere med månefaser er ulovlig, jamfør kongelig forordning av 1. juni 2021.» Så dyttet han Anita mot den første av vaktene. «Anita og Trygve Jansen, dere er anholdt for å ha skjult en inntrenger i vårt rike.»

Til toppen

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

En spillemann med lutt hadde blitt betalt for å spille lystige sanger, men han kunne visst bare sørgelige ballader om unge jenter som ble innesperret i huler og ble tilbudt trylledrikker av troll og kjemper. Det ble mye latter av det og la ingen demper på festen.

De hadde rigget seg til i Håkonshallen. Kongens sal var et kaos av kasser, tønner og sekker med varer, og innkassete siloer med korn. Men festsalen var så stor at det ikke var plassproblemer. De satt på gulvet under et av de store vinduene, og det var bare for hyggens del at mange av kandelabrene var tent.

Malin og Synnøve signekone drakk eplecider uten alkohol siden de begge ventet barn, mens Amalie, Dyveke og Aselin drakk hanseatenes vin og honningvin.

Fru Benedikta hadde vært til stede ved måltidet i Fruerstuen, men hadde gått hjem etterpå. Hun måtte snakke med sin mann om tilbudet om å flytte inn på slottet for sommeren. Hun trodde ikke at han ville det, siden det ikke var permanent. Huset deres på Bjerget var beregnet ferdig i løpet av høsten, og han hadde neppe interesse av å bo på nåde og så bli bedt om å flytte når kongen returnerte.

Dyveke var godt påseilet, og den trillende latteren hennes var smittsom. Hun lo mye og ofte, alt var morsomt. Alles latter ljomet mellom de veldige stenveggene.

Olle var Malins vakt, og hun hadde prøvd å invitere ham med på deres lille fest, men han takket høflig nei. Han sto ved inngangen til salen og kikket innimellom ut av vinduene.

«Å, hvor han er søt,» utbrøt Amalie da hun hadde vært på Ørneredet, som det også i hallen fantes et av. Hun slo seg ned på skinnfellen på gulvet og la bena i skredderstilling. «Jeg prøvde å kysse ham, men han ble rød som en tomat.»

«Stakkars,» kniste Malin. «Du må være snill mot ham. Han er en kjernekar.»

«Han er en hunk!» lo Amalie.

Malin sendte henne et blikk. Hun hadde sagt at det var viktig ikke å strø om seg med moderne ord, for der var hun enig med Valdemar.

Hun snudde seg mot Olle, som ikke så i deres retning. Han var nok brydd. En hunk var han vel ikke akkurat, men etter hvert som hun ble kjent med ham, hadde hun også syntes at han i grunnen var tøff. Om ikke pen, så i hvert fall kjekk.

«Olle er veldig snill. Han har hjulpet meg masse. Jeg mener mye,» sa Malin.

«Hunk!» hylte Amalie og skoggerlo.

Olle lot som om han ikke hørte, for han kikket ut av vinduet igjen.

Aselin smakte på ordet. «Hunk,» sa hun og uttalte u-en med en ø, som Amalie og Malin hadde gjort.

«Det betyr at han er en kjekkas. Altså synes Amalie at han er det. Jeg er jo gift, og har ingen mening,» smilte Malin.

«Tror du han er så muskuløs av natur, eller trener han?» spurte Amalie, uten å senke stemmen. Olle hørte nok hvert ord. «Trener du, Olle?» ropte hun.

«Gi deg, Amalie. Han er på jobb, og han er seriøs.»

Aselin og Dyveke vekslet blikk, og Malin innså at hun hadde falt tilbake til sin egentlige talemåte med fremmedord i denne tiden.

«Nå taler vi ikke mer om Olle vakt,» sa hun bestemt. «Forsyn dere av vinen.»

Hun tok den åpnede flasken og fylte på de tre glassene.

«Jeg kan spille lutt,» sa Dyveke med ett.

«Kan du?» måpte Amalie. «Da må du spille for oss!»

Malin nikket oppmuntrende. «Da kan spillemannen ta seg en pause.»

Dyveke reiste seg, strøk over skjørtet og gikk bort til spillemannen.

Hun spilte roligere og mer nøyaktig. Det var vakkert å høre kun instrumentets spill, uten ordene. Akustikken ga de skjøre strengelydene en myk og lun klang, og det var nydelig. Malin satt musestille og lyttet, nesten uten å puste, så trollbundet ble hun.

«Å, for en kul tid dette er,» sukket Amalie og la seg ned på rygg og slengte armene ut. «Her kunne jeg virkelig blitt værende!»

Til toppen

Bøker i serien