Isdalens voktere (Heftet)

Serie: Tidløs 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Tidløs
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202693701
Kategori: Romanserier
Omtale Isdalens voktere

Malin vil gå til Isdalen for å legge igjen en beskjed til foreldrene, og Filip blir med henne. Malin føler seg utrygg og tenker på sist hun var her og støtte på de fredløse. Med ett bråstanser Filip, og i neste øyeblikk ser hun en mann på stien foran dem, med buen spent og pilen rettet mot dem. Bak dem står en annen mann. De har ingen rettrettmuligheter.

Han skulte på dem med smale øyne og et utstudert grin om munnen. «Nei. Vi dreper mannen og tar damen med oss til leiren. Vi kan underholde oss med henne der noen dager før vi kaster henne også i Diket.»

Til toppen

Andre utgaver

Isdalens voktere
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Det gikk radig hele veien ut av byen. Veien var laget for bønder som kom sørfra, og det var mange ute og gikk. De fleste gikk til fots og hadde masse å bære på. Det var flettede bur med høner i, kurver med ost og kjøtt, og skinn i baller. Mange hadde også kiper fylt med ull, tiner og sekker, og kagger med det som kunne være øl.

Malin nikket og smilte i øst og vest, hun følte seg ganske påfallende siden hun gikk motsatt vei av alle andre.

I hennes tid tok det kanskje en liten time opp til Svartediket, på gode veier. Kortere tilbake, siden det var nedoverbakke. Oppe i dalen var det nok ingen vei, derfor hadde hun beregnet god tid. Fire timer skulle være mer enn nok.

Det verste med dagens utflukt var ikke veien, men unnaluringen. Løgnene og bedraget. Fru Helvig og herr Erik kunne komme til å kaste henne ut for godt etter denne eskapaden.

«Pokker,» sa Malin til seg selv.

Hun likte ikke å lure dem. Men hva skulle hun gjøre? Hun var nødt til å gjennomføre denne sinnssyke planen.

Da hun kom til det hun kjente som Seiersbjerget, så hun at det bare fantes én vei, nedover mot Fløen. Det ville være en omvei sammenlignet med den veien hun hadde regnet med å ta, Gamle Kalvedalsvei. Men den fantes ikke. Selvsagt ikke. Den var nok skutt ut med dynamitt flere hundre år etter dette. Hun måtte pent gå nedover, forbi Møllendal og så ta seg opp til Årstad, og derfra gå tilbake til Lappen og opp til Svartediket. Hvor mye tid tapte hun på dette, tro? Først ned, og så opp igjen. Uansett, det var sikkert farbare veier, for møllene var nok mye i bruk, og det var utvilsomt gårder der oppe.

Det var fremdeles folk langs veien helt til hun hadde passert Møllendal.

Malin var andpusten, og stanset opp litt for å strekke ut magen der hun hadde fått sting i siden.

Hun var kommet på høyde med Alrekstad, som en gang hadde vært en kongsgård før Bergen by ble anlagt. Selve gården var stor, med mange bygninger. Til og med en kirke i stein befant seg der. Det hadde hun ikke vært klar over. Det var jorder, marker og skog helt opp til Ulrikens fot.

Ikke engang beitedyr var ute på markene. Ikke så rart, for det var midt i november.

På et utkikkspunkt stanset Malin. Hun kunne se nedover mot Store Lungegårdsvann, og i sør lå Kronstad, der hun bodde i sin leilighet. I hennes tid var alt dette utbygget. Sykehuset hadde sørget for det. Det var massevis av villaer og bygårder fra 1900-tallet, samt Årstad kirke og Møllendal kirkegård. Det var en gammel bydel.

Men ikke nå. I denne tiden var det ubebygd.

«Mamma. Pappa. Gid jeg ikke hadde flyttet hjemmefra. Gid barndommen aldri tok slutt.»

Malin følte en usigelig tristhet over det tapte.

«Det er så rart,» mumlet hun. «For to år siden lengtet jeg etter å komme meg vekk, starte mitt eget liv. Bli voksen og selvstendig. Men nå … jeg vil tilbake til dere. Mamma og pappa og Joakim.» Til barndomshjemmet.

Aldri før hadde hun vært lenger borte fra dem.


Malin ante ikke hvor lang tid hun hadde brukt da hun kom opp til Svartediket. Hun savnet å ha et armbåndsur. Men hvem trengte vel det i mobiltelefonens tid? Det var over en halvtime siden hun hadde sett et menneske. Det var en ung gutt hun hadde passert nede ved et kvernhus, ikke langt fra en gård.

Det var godt å kunne være helt alene for en gangs skyld, for nede i byen var det mennesker alle steder.

Himmelen var grå, med et lett skydekke over den lave solen. November var kanskje den verste måneden i året. Verre enn januar. Det ble mørkere og mørkere for hver dag. Noen dager var det som om dagslyset ikke brøt skikkelig frem.

Dalen som lå foran henne, var dyster. I Malins tid var det i det minste trær, som var plantet på 1900-tallet, etter at dette ble Bergens vannreservoar. Men nå var det bare trist. Det var undersolt, og de få trærne som fantes, var små og krokete. Kratt og lyng dekket bare så vidt over det grå berget. Ulriken var det høyeste fjellet som raget over byen, og det var et skar mellom det og Fløyen. Isdalen. Der kom ikke solen til.

Svartediket var helt annerledes enn hun hadde sett det de få gangene hun hadde vært på tur her. En gang med faren, og en gang med Marius. Det var i grunnen utrolig at dette var et yndet tursted. Vannet var oppdemmet i hennes tid. Nå var vannstanden lavere.

Det som slo henne mest, var følelsen av å være alene i verden. Det var ikke en levende sjel å se. Ikke engang en fugl, bare det svarte vannet og de ugjestmilde fjellsidene.

Stien var tydelig, men smal og gjørmete. Hun trakk skjørtet opp og festet det i bukselinningen. Malin følte seg heldig som hadde dongeribuksen under, og de solide støvlettene.

Hun hadde ikke gått langt før hun måtte stanse. Det rant en bekk ned fra fjellet, og det fantes ingen bro eller klopp. Det var sikkert en meter mellom breddene, og hun visste ikke om hun ville klare å hoppe over uten å bli våt, for det virket bløtt i kantene. Mens hun så etter et vadested, oppdaget hun plutselig en smal strime med røyk, langt inne i dalen. Den hadde sitt utspring nedenfor skaret dit hun hadde tenkt seg.

«Folk? Nei, det kan ikke stemme.»

Likefullt måtte det være mennesker. Her, i en øde dal. Det var foruroligende.

Hun hadde ikke sett et eneste spor av mennesker på stien. Med ett kjente hun kulden. Det var kaldere her enn nede i byen. Hun hadde ikke hanskene på seg, og både fingrene, tærne og nesetippen var iskalde.

«Slutt med deg. Det er sikkert bare noen som er på vei østfra og skal til Bergen til markedet i morgen.»

Malin hadde ikke noe valg. Hun måtte krysse bekken, og det ville innebære at hun ble våt på føttene. Nølende gransket hun bunnen for å se om det fantes en sten å tråkke på. Men motet sviktet.

«Argh!»

Det var ikke verre enn at hun ville bli våt til litt over anklene.

Før hun fikk tatt steget, frøs hun til.

Ut av de fargeløse omgivelsene dukket to menn frem fra krattet på den andre siden av bekken. De hadde åpenbart fulgt med henne, for de gliste, begge to. De var rufsete, kledd i skinn, og med inngrodd skitt i ansiktet og på hendene. Men det mest illevarslende var buene de hadde i hendene. De spente pilene hadde metall i spissene, og de var rettet mot henne.

Til toppen

Bøker i serien