Det var som om alle i stuen hadde holdt pusten etter Ann-Soffis avsløring. Så brøt rabalderet løs. Arvid, som satt i en sky av piperøyk i godstolen bortved vinduet, fikk et alvorlig hosteanfall, så pipa ramlet ut av kjeften hans. Mas-Karin, som akkurat var kommet fra kjøkkenet etter å ha hentet mer krydderkake, bråstanset på dørstokken. Det singlet i glass da det fine kakefatet glapp ut av de skrukkete hendene hennes og rett i det grønnsåpeskurte furugulvet. Det var ikke fordi hun begynte å bli slepphendt, men fordi hun ble så rystet av det som nettopp var blitt sagt. Og denne gangen hadde hun hørt hvert kløyva ord av det Sixtens hustru nettopp hadde fortalt. Silja glante på Ann-Soffi, som hadde reist seg, og var ikke helt sikker på om hun hadde hørt riktig. Hun flyttet blikket over på presten og hans kone, som begge satt som to hvite, forsteinede marmorstøtter. Deretter så hun på Sixten. Han så også blek ut, men fargen skiftet fort til en hissig rødfarge som begynte ved ørene og spredte seg utover det småfete ansiktet. «Har du gått fra forstanden? Kristina er min datter. Vår datter. Hvordan i herrens navn kan du si noe så usselt?» Ann-Soffi så på ektemannen med forakt. Faren hadde fått kontroll på hostingen, plukket opp pipa og var den eneste som så ut som han moret seg. «Ja, det var en brist i konstruksjonen på kong Salomos tempel.» «Jeg kom på at jeg har noe på svartovnen,» pep Mas-Karin og gjorde helomvending og strøk ut på kjøkkenet. Silja visste at den gamle ville løpe av sted over til Åsli, og da var slarven i gang. Men nå var også Eskil på beina. Han gikk for å hente kosten og feiebrettet, mens Silja fikk reddet krydderkaken opp fra gulvet. Den var nå uspiselig, selv om gulvet nylig var vasket. Skjønt, hvem tenkte på å spise noe som helst etter det Ann-Soffi Bergström nettopp hadde meddelt? Den vevre kvinnen sto og tvinnet hendene nervøst, men blikket var trassig og modig.

Til toppen