Rakel holdt seg unna bruden som best hun kunne, men hørte av og til stemmen hennes over de andres. Hennes eget og Syvers navn ble nevnt nå og da, og utover kvelden merket hun stadig flere skråblikk. Nå visste nok alle gjestene, også de langveisfarende, hvem hun var og hva hun hadde gjort. Hun trøstet seg med at de snart ville glemme det igjen og takket sin skaper for at fru Sørensen ikke var bedt i bryllupet. Om bruden og Hortens verste sladrekjerring traff hverandre, var helvete løs.
Lars Disen var opptatt med å besvare smigeren fra noen gjester som hadde gjenkjent ham fra kirken og som berømmet sangen hans, så Rakel snek seg ut.
Hun gikk langs husveggen og inn i bakhagen. Store frukttrær sto som svarte silhuetter mot månens sølvglans. Et par gamle syrinbusker dannet et lysthus der hagen begynte, og hun gikk inn dit.
Det satt noen der allerede, så Rakel da hun kom inn; en eldre kvinne.
– Beklager, sa Rakel. – Jeg mente ikke å trenge meg på. Jeg trodde ikke det var noen her.
Hun skulle til å rygge ut igjen da kvinnen klappet på benken ved siden av seg.
– Kom bare inn, frøken Ovreid, sa hun. – Vil De ikke holde meg med selskap?
Rakel gikk nølende inn i lysthuset og så at det var fru Alvdalen. Det var rart å tenke på at hun var Torkels mor, for hun så ut til å være eldre enn Rakels farmor. Men så var hun vel også på alder med farmoren, minnet hun seg selv på, og sykdommen hadde nok eldet henne ytterligere. Hun måtte ha sneket seg ut etter at herr Alvdalen og Torkel la henne tidligere på kvelden, gjettet Rakel.
– Takk, fru Alvdalen, sa hun. – Det vil jeg gjerne.
Rakel satte seg ned og lurte på hvordan hun skulle få gitt beskjed til herr Alvdalen eller Torkel om hvor husfruen befant seg.
– Han er på vei tilbake, sa fruen plutselig. – Ingen tror meg, men det kommer til å skje igjen.
Denne gangen lød hun behersket og ikke hysterisk slik hun hadde vært tidligere på kvelden.
– Hva mener De? spurte Rakel. 
– Han, sa hun hardt. – Djevelen selv. Jeg prøver å advare alle, men ingen vil høre. Stemmene i vinden … Hun ristet på hodet. – Han har funnet veien tilbake. Noen har kalt på ham, og jeg kjenner det på meg. Hun la håndflaten mot brystet. – Da han kom forrige gang, visste jeg med hele meg at noe var galt. Kroppen verket, og jeg greide ikke å ligge i ro i sengen den natten det skjedde. Det ga seg først på morgenkvisten, og da var det over.
– Hva mener De? Hvem snakker De om? Rakel fikk plutselig en følelse av at det fru Alvdalen sa var viktig, men hun forsto henne ikke.
– Han drepte dem, sa fru Alvdalen med lav stemme. – Begge to. Jeg kunne ha forhindret det, sa hun med flat stemme. – Jeg kjente frykten deres på kroppen, og det voldsomme hatet hans. Det var grusomt.
Hun slo hendene for ansiktet.
Rakel ble sittende tafatt et lite øyeblikk før hun la hånden på fru Alvdalens skulder.
– Jeg er sikker på at De ikke kunne ha avverget det, sa hun uten å ane hva den gamle snakket om. – Hva skulle De ha gjort for å stanse en morder?
Fru Alvdalen rettet seg opp og så takknemlig på henne.
– Det er det jeg trøster meg med også. At ingen ville trodd på meg likevel. Og om jeg hadde forsøkt å stanse ham, ville han ha drept meg også.
– Helt sikkert, svarte Rakel. – Det var ingenting De kunne gjøre.
– Takk, frøken Ovreid. De er en god sjel.
Rakel ble rørt, selv om hun trodde kvinnen snakket over seg. Samtidig lød hun ikke som en galning. Til tross for hva hun sa, virket hun klar.
– Jeg tror han tok feil folk, sa fru Alvdalen plutselig. – Det var noen andre han var ute etter.
– Hvem var det han drepte? spurte Rakel og forsøkte å finne en mening i det fru Alvdalen fortalte.
– Ekteparet på Gråtjønngården, svarte hun. – De led fryktelig og i mange timer. Nå finner de ikke ro.

Til toppen