Solen hang lavt over åsene da de nærmet seg Rosenløwe, likevel hadde de godt og vel tre kvarter igjen før de var tilbake på Gimle. De kunne ikke se godset fra veien, men portnerboligen og murhuset Ulrik bodde i, kunne de så vidt skimte mellom trærne.

Brått stanset faren hesten. «Ser dere det?» spurte han og myste mot forstmannshuset.

Abelone fulgte farens blikk, og fór sammen. Det presset seg svart røyk ut av vinduene og opp fra taket.

«Det brenner!» ropte hun.

Faren nølte ikke et øyeblikk, men dasket med tømmene og drev hesten mot smijernsporten, der portneren kom rolig mot dem, uten hastverk.

«Det brenner!» ropte Aksel og pekte ned mot forstmannsboligen. Det fikk fart på portneren, som låste opp porten før han la på sprang.

Ulrik kom løpende fra paviljongen idet de i rasende fart kjørte opp foran murhuset. Abelone hoppet ned fra vognen sammen med Ellen og faren, og grep fatt i et ullteppe de hadde liggende ved føttene til barna. I det samme så hun at Ulrik åpnet ytterdøren på huset sitt, men ble møtt av en vegg av kullsort røyk. Han rygget tilbake og begynte å hoste, men forsøkte på ny å gå inn i huset.

«Vent!» ropte Aksel og styrtet frem mot ham. «De kan ikke gå inn!» Han grep fatt i forstmannen, men Ulrik slet seg løs og holdt armen opp foran ansiktet. Nok en gang forsøkte han å trenge seg inn i huset, men flammene slikket ut av døråpningen.

«Alle papirene mine!» skrek han. «Alt brenner inne!»

Abelone så at det hadde tatt fyr i Ulriks skjorte. I et byks var hun fremme hos ham og kastet teppet over ham. Ulrik snublet og falt, men flammene ble raskt kvalt. Like etter var han på bena igjen.

«Vi må hente vann!» ropte han og vinket til portneren, som kom løpende med en mengde rødmalte brannbøtter i seilduk, slike de hadde på Gimle også.

Portneren delte dem raskt ut, og snart hadde de stilt seg opp i en rekke fra brønnhuset og ned til forstmannsboligen. Brannbøttene gikk fra hånd til hånd, barna hjalp også til.

«Ikke søl med vannet!» brølte portneren, som var den som trakk vann opp av brønnen.

Abelone bet seg i underleppen og så på Henny og Iver. De gjorde så godt de kunne, men det var ikke lett å unngå at det skvulpet vann ut av spannene.

Etter noen timer var det bare en fresende lyd og en sur stank av røyk som lå over dem. Murhuset sto, men vinduene var nedsotede og døren svartbrent. For ikke å snakke om hvordan det måtte se ut inne i boligen.

Hun turte nesten ikke å se på Ulrik. Med fortvilelsen skrevet i ansiktet strøk han de sotete hendene gjennom det skitne håret da han trådte inn i huset hvor han hadde oppbevart alle insektene, avhandlingen, bøkene og notatene som hadde vært så viktige for ham.

Det sved i nesen da hun trådte inn i det utbrente huset. Overalt lå det våte askerester av papir, og glasskassene med sommerfugler var smeltet. Ingenting var igjen av Ulriks arbeid.

Med sammensunkne skuldre gikk han ut av huset, satte seg på en stein og la hodet i hendene. Abelone vekslet blikk med Ellen og faren, usikker på hva hun skulle gjøre. Ulrik var knust, det årelange arbeidet hans med sommerfuglavhandlingen hadde vært forgjeves.

Snart hørte de lyden av hovslag som dundret i bakken, og da Abelone speidet mot stien opp til godset, oppdaget hun Carl von Wittenheim, som kom galopperende mot dem.

«Det var det eneste som manglet,» mumlet Ulrik og reiste seg. Den høyreiste dansken stilte seg opp med hendene i siden, og først nå oppdaget Abelone de store, røde merkene han hadde fått på underarmene.

«Hva er det som har hendt her?» tordnet godsherren, før han svingte seg ned fra hesteryggen og skrittet frem mot Ulrik.

Til toppen