Den unge kvinnen går i ett med naturen der hun sitter stille ved vannkanten. Det lyse, lange håret beveger seg lett i den svake brisen som stryker over fjorden. Hun ser utover vannet og drømmer om tiden som var. Ser sin far for seg. Stor, trygg med brune øyne som betrakter henne med hengivenhet og varme. Kan ennå kjenne de sterke armene og høre i sitt indre den dype stemmen.

Med ett får hun et sørgmodig drag i det vakre ansiktet. Hvorfor? Hvorfor kommer ikke Åsmund tilbake som han lovet? Spørsmålet har hun stilt seg hver dag de 15 vintrene som har gått. De blå øynene betrakter fjorden. Den svake vinden lager krusninger på vannoverflaten, og hun stikker hånden ned i vannet. Det kjennes kaldt og svalende. Får henne til å føle en nærhet med ham som reiste for så lenge siden. Et sted på den samme overflaten er han, men hvor?

Hver høst har hun stått og stirret utover sjøen som førte ham vekk, men snøen har falt og blitt borte mange ganger nå. Hun sukker tungt, lukker øynene og lar hugen vandre.

Med monoton røst begynner hun å messe. En svak mumling av fremmede ord. Klare bilder fra en svunnen tid farer gjennom henne mens hun ber gudene om velvilje. Ber om at Åsmund må være i god behold, og at de må hjelpe ham tilbake. Sigurd står og ser på henne i ly av løvverket. Hører galdringen og vet at hun er på hugferd og ikke bør forstyrres. Han betrakter henne mens hun sitter der, fjern og hinsides denne verden. Kjenner hvordan hjertet svulmer av stolthet og kjærlighet. Han har hatt Gyda kjær lenge, og aldri har han vaklet. Bare synet av henne får blodet til å strømme raskere i årene, og slik hun sitter nå, skremmende, men så ubeskrivelig vakker, føler han hvordan han har lyst til å omfavne henne. Han har ikke våget å fortelle om følelsene som brenner i ham. Er redd hun skal bli skremt og trekke seg vekk. Hun er yngre og av høyere byrd enn ham, men en dag skal han bli henne verdig.

Til toppen