Med dagslyset kom motet tilbake. Alt virket lettere når nattemørket slapp taket og mørke konturer fikk en naturlig forklaring. En sort silhuett som hadde minnet om et levende vesen, viste seg å være en liten gran. Et krypende uhyre var bare en stor stein. Det var ingen farer her omkring. Farene befant seg i Varberg og Getakärr, i Ås kloster og på herr Gustavs gods.
En vill tanke slo ned i henne. Det var ikke langt herfra til Kungsbacka, der kong Magnus trolig oppholdt seg fremdeles. Hvis hun kom seg til kongeborgen, slapp inn og fikk ham i tale, kunne hun gjøre alvor av å fortelle ham om brevet.
I det samme husket hun fru Bothild og sønnen Øystein, og motet sank i henne. Hun kunne ikke risikere at fru Bothild mistet sitt eneste barn, og hvis Orm Øysteinsson ble tatt, ville nok sønnen også bli det.
Men hvis Øystein står på parti med sin far, er han også en landsforræder, protesterte en stemme inni henne. Mener du at det er viktigere å redde ham enn å redde Alv og deg selv? Enn kongen og dronning Blanca?
Hvis Bengt Algotsson eller opprørerne virkelig planla å styrte kongen, ville neppe dronningen gå fri. Det var meningsløst at hun skulle ta mer hensyn til fru Bothild enn til kongefamilien og seg selv.
Men hvordan skulle hun komme seg til Kungsbacka? Hvor langt var det å gå? Var det farlig for en kvinne å bevege seg alene i dette området? Folke hadde bedt henne holde seg i nærheten av torpet fordi det kunne være landeveisrøvere i skogen. Hun hadde ikke bare seg selv å tenke på, men først og fremst Alv.
Hun kjente at hjertet begynte å banke fortere. Hvis hun kom seg innenfor kongeborgens murer uten å bli tatt, var hun reddet.

Til toppen