Ingebjørg merket at Ingerid sendte henne et bekymret blikk, hun stusset sikkert over at hun var så taus.
Selv følte hun seg tom. Spenningen og uroen var over. Hun behøvde ikke lenger å gruble på om Lille-Eirik hadde druknet eller ikke. Hun trengte ikke å ligge søvnløs om natten og lure på om Gudrid hadde talt sant. Kanskje hun burde følt seg lettet over at gutten hennes hadde sluppet en tidlig død, til og med en vond og skremmende død, men hun følte ingen lettelse, ingen glede. Hun ønsket nesten at hun ikke hadde fått vite sannheten. Hva hjalp det om han var i live når han var i hendene på de fæle hanseatene? De var rå og brutale, hadde hun hørt da hun bodde på Tunsberghus. Befalingsmannen på borgen hadde sagt at han ikke ‘aktet dem mer enn sanden under sine skosåler’, husket hun.
Simon så på henne. «Du sier ikke noe, Ingebjørg.»
Hun ristet langsomt på hodet. «Jeg lurer på om jeg heller ville ha hørt at han var død.»
Til toppen