Det var mørkt og kaldt ute. Lette snøfiller dalte i luften. Radioen var tung og uhåndterlig å drasse på. Hun stakk skrujernet i kåpelommen og brukte begge hender til å bære.

Nå var det ikke langt igjen. Faktisk kunne hun skimte en skikkelse der fremme i kveldsmørket. Skikkelsen snudde seg da lyden av de klaprende hælene hennes mot kaia kom nærmere.

Det var ham. Hun bråstanset, våget plutselig ikke å gå nærmere. Hjertet slo kollbøtte i brystet. Hun tok et hardere grep om radioen, som et skjold for å beskytte seg mot ham.

«Kirsten Marie, det var lenge siden,» sa han slepende og slengte sigarettstumpen han holdt mellom fingrene, ut i sjøen.

Hun så seg vaktsomt rundt. Var han alene?

«Kom nå, for faen, Kirsten Marie. Du er vel ikke blitt redd meg?»

Hun nærmet seg ham med museskritt uten å si et ord.

«Eller, det er vel Kikki nå.» Han skar en grimase. «Kikki. Hvordan i all verden kom du på det? Det passer jo ikke til deg i det hele tatt. Men du tror kanskje du er noe nå?»

Kikki svarte fremdeles ikke, nøyde seg med å trekke på skuldrene. Ville ikke at han skulle kalle henne ved det nye navnet som hun hadde tatt i bruk i høst, da hun endelig satte seg på bussen på vei vekk fra alt. Kikki tilhørte hennes nye liv. Kirsten Marie, det gamle – i likhet med Thomas.

«Sett deg,» befalte han, og hun adlød. Sank ned på benken og plasserte radioen på fanget.

«Har du blitt stum siden sist? Hva?» Hun skvatt til da han plutselig ga henne en provoserende dytt i siden. «Svar, da!»

Hun kjente hvordan kamplysten våknet i henne. «Hvordan visste du at jeg var her? Om du hadde fått det som du ville, så hadde jeg jo sittet i fengsel,» sa hun syrlig.

«Jeg hadde en følelse av at du ville greie å sno deg unna denne gangen også. Det greier du visst alltid. Jeg har en gammel kamerat i Lillevik som jeg forhørte meg med. Han sa at han ville visst det om en pikene på husmorskolen var tatt av lensmannen. I Lillevik vet visst alle alt om alle.»

«Hvilken kamerat er det?»

Thomas svarte ikke, men flirte lurt mot henne mens han tente seg en ny sigarett. Hadde han virkelig en kamerat her i Lillevik som fulgte med på henne? Eller forsøkte han bare å skremme henne, slik han hadde elsket å gjøre da de var mindre? Kikki grøsset.

Han hadde alltid hatt en sadistisk glede av å gjøre henne skremt og engstelig. De få gangene hun hadde forsøkt å beklage seg til moren, var hun blitt avfeid. De var jo praktisk talt søsken, og søsken ertet hverandre. Men Thomas hoppet ikke frem bak dører og fikk henne til å skvette, slik brødrene til pikene i klassen hennes gjorde. Han kunne snarere bli stående bak døren hennes og stirre lenge, helt til hun brått fikk øye på ham i dørsprekken og fikk hjertet i halsen.

Han kunne vente på henne utenfor skoleporten uten et ord, og selv om hun skulle ha gjort hva som helst for å gå alene, visste hun at hun måtte adlyde ham, han hadde alltid utøvd en slik autoritet over henne. Det var det som var det skumle, at han alltid ga henne en følelse av at når som helst kunne noe fryktelig skje. Han kunne gjøre hva han ville, og hun ville aldri kunne hindre det. Hun hadde aldri visst hvor hun hadde ham, og slik var det den dag i dag. Han fikk henne stadig til å krympe seg av frykt og usikkerhet.

Kikki forsøkte å samle mot. Hun var ikke lenger den kuede Kirsten Marie. Hun var Kikki nå, og Kikki var ikke redd for noe. Nå skulle de skvære opp, og deretter var de ferdige med hverandre for godt.

Til toppen