Alt var et eneste kaos i Ragnhilds hode. Den svake summingen fra lysstoffrørene i taket ble øredøvende i stillheten. Ordene hans hadde brakt henne fullstendig ut av fatning. Lenge greide hun ikke å gjøre annet enn å stirre forskrekket på ham. Hun håpet at han ville fortsette, fortelle mer, forklare! Men han var taus.

«Dyttet?» klarte hun til sist å gjenta, fremdeles vantro. Hele kvelden hadde de trodd at Ågots fall hadde vært en grusom ulykke forårsaket av såpeglatte trappetrinn. Hele trappen hadde vært dynket i sleipt grønnsåpevann som Ågot måtte ha sølt utover mens hun vasket.

«Nettopp, ja. Dyttet. Hun sa til meg at hun nådde toppen av trappen og skulle til å sette fra seg bøtten og langkosten, da et par hender plutselig ga henne en kraftig dytt. Hun forsøkte å ta seg for, men tumlet over ende ned trappen med både bøtte og skaft i hendene.»

«Hva?» Ragnhild trodde ikke sine egne ører. «Og hun sier at hun så hvem som gjorde dette?»

Tanken ga henne kuldegysninger. Hvem kunne ha gjort noe slikt? En fremmed? En inntrenger som hadde benyttet anledningen da skolen sto tom og bestemt seg for å se etter penger eller verdisaker? Eller kunne det være en av guttene? Nei, det var ikke mulig. Alle hadde vært utenfor. Ragnhild hadde selv forlatt bestyrerens kontor og sett at hele skoleområdet lå usedvanlig øde og stille. Det måtte være en omstreifer, en landeveisrøver, som hadde ligget på lur og tatt sjansen på å snike seg ubemerket inn i skolebygningen. Så ble han overrasket av Ågot og hadde dyttet henne ned trappen for å komme seg unna.

«Milde himmel,» hvisket Ragnhild med en hånd mot hjertet. «Noe så forferdelig. Vil hun klare å gjenkjenne vedkommende? Jeg håper inderlig De tok kontakt med lensmannen med det samme?»

Bestyreren stirret undrende på henne. «Nei, jeg bestemte meg for å vente litt med det. Og De vil nok snart forstå hvorfor jeg ville forhøre meg med Dem først. Det er noe jeg stusser på, noe jeg fikk høre da Ågot ble brakt inn til sykehuset. Da De ringte etter sykebil, sa De at hun hadde glidd i såpevann ned trappen. Det var da veldig spesifikt beskrevet. Hvordan kunne De vite hva som hadde skjedd, om De ikke var til stede da det skjedde?»

«Fordi jeg løp opp trappen for å ringe etter sykebil og holdt på å gli i såpevannet selv. Jeg vet naturligvis ikke om det var det som skjedde med Ågot, men jeg antok det da jeg så den tomme bøtten ved siden av henne. Men om hun ble dyttet, så forandrer det jo saken.»

«Men om Deres teori skulle stemme, synes De i så fall ikke det lyder skrekkelig rart? Det ligner da ikke Ågot å være så vimsete og søle med vann på den måten?»

«Jeg vet ikke,» sa Ragnhild forvirret. «Jeg sa bare det jeg trodde hadde hendt.»

Sannheten gikk opp for henne under bestyrerens lange blikk. «Å kjære, De tror at det var jeg som dyttet henne ned trappen!»

«Det har jeg ikke sagt.»

«Det er da vitterlig det De mener når De ser på meg på den måten!»

Bestyreren trakk til seg blikket. «Frøken Eriksen, jeg vil ikke tro at dette stemmer, men jeg skal innrømme at det var Dem frøken Rønning pekte ut som den som kaldblodig dyttet henne ned trappen. Hun mener De ønsker livet av henne.»

«Hva?» eksploderte Ragnhild. «Har Ågot sagt at jeg dyttet henne? Og at jeg ønsker ... Det er løgn!»

Hun kastet et blikk mot kjøkkendøren. Bak den var Karin i ferd med å ta oppvasken etter kveldsmaten som hun, Karin og Willassen hadde delt etter at guttene var gått til sengs. De hadde ventet og ventet på at bestyreren skulle komme tilbake fra sykehuset, spent på hvordan det hadde gått med Ågot etter ulykken. Hun var nesten hundre prosent sikker på at Karin sto med øret presset til døren og lyttet til samtalen. Derfor senket hun stemmen da hun la til: «Dette må bero på en misforståelse. Jeg kunne aldri ha gjort noe slikt.»

«De var den eneste igjen ovenpå da Willassen og jeg gikk ut.»

«Men jeg forlot skolen like etter dere. Jeg var også ute da det skjedde. Jeg var på badebrygga.»

«Badebrygga, sier De? Hva gjorde De der? Litt kaldt for et bad på denne tiden av året, er det ikke?»

«Jeg badet ikke. Jeg gjorde ingenting spesielt. Jeg så utover havet, og ...» Stemmen spaknet.

«Jaså. Hadde De selskap av noen? En av guttene, kanskje? Eller så De noen på Deres ferd ned til brygga?»

«Vel, nei. Jeg reagerte faktisk på at det var så stille utenfor. Jeg var ikke borte i mer enn kanskje ti minutter. Da jeg kom tilbake, fant jeg Ågot i bunnen av trappen. Å kjære vene, bestyrer Rustad, De må simpelthen tro meg. Jeg hadde ingenting med Ågots fall å gjøre!»

Bestyreren trakk pusten. «Hvorfor skulle frøken Rønning si det da?»

«Jeg aner ikke! Jeg aner ikke hvordan hun kan mistenke meg for noe så grovt? Og anklage meg for å ønske livet av henne! Hvilken interesse skulle jeg ha av å dytte henne ned trappen?»

«De og frøken Rønning har jo hatt deres uoverensstemmelser.»

«Men De kan vel ikke for alvor mene at jeg vil henne til livs på grunn av litt småkjekling!»

Hun merket at hun ble på gråten. Stemmen tyknet og skalv lett.

Til toppen