Henny hadde gledet seg i månedsvis til dette. Andektig strøk hun av fyrstikken og tente det første lyset i adventsstaken og deklamerte:
«Vårt første lys vi tenner, for Jesus gjør vi det. Vårt første lys vi tenner, Guds sønn vi venter på.»
Heidi og Helle satt på fanget til Bjørn. Øynene deres tindret, og begge smilte med åpne munner slik at de små kritthvite tennene kom til syne. Det var aldeles skjønt å se på de to. Henny kjente at hjertet hennes svulmet av kjærlighet. Snart skulle de få oppleve sin aller første jul. Dagen før hadde de vært til stede da granen ble tent på senteret og barn fra parken og småskolen underholdt med julesanger. I vinduet hang stjernen og skinte. Alt var nøyaktig slik det skulle være første søndag i advent.
Henny satte seg ved siden av mann og barn. Gleden strømmet gjennom henne, og alt var aldeles fullkomment og fortryllende, helt til Bjørn kom med en tåpelig kommentar.
«I grunnen burde vi ikke gjøre dette.»
«Hvorfor sier du slik?»
«Skjønner du ikke det?»
Henny merket at hun ble på vakt. Innerst inne visste hun hva han mente, men han fikk si det selv. Hun lot som om han overrumplet henne.
«Nei, det gjør jeg virkelig ikke.»
Bjørn satt dere med barna deres tett inntil seg og dette milde uttrykket i ansiktet, som tydet på at han hadde noe viktig å meddele. Henny syntes også at hun kunne ane en viss ansvarsfraskrivelse, slik at dette i grunnen falt på henne, fordi det i utgangspunktet hadde vært hennes idé.
«Siden vi har meldt oss ut av Statskirken og inn i Human-Etisk Forbund, bør vi ikke tenne adventslys og prise Herren.»
Henny hadde svaret klart.
«Dette er bare tøys og tull.»
Bjørn ville ikke gi seg.
«Strengt tatt bør vi vel heller ikke feire jul.»
Selv om han smilte ertende, merket Henny at det også lå et alvor bak ordene.
«Hvordan kan du si noe så urimelig?» Henny hevet stemmen. «Du ødelegger adventsstunden.» Hun så anklagende på ham og gjentok: «Dette er tvillingenes aller første adventsstund, og du gjør ende på den med slikt snakk.»
Bjørn holdt blikket hennes.
«Jeg vil bare at du skal tenke over dette. Vi har latt være å døpe barna våre fordi vi har bestemt oss for at vi ikke skal tro på Gud. Hvordan skal du da forklare dem at vi feirer jul? Jeg sier ikke at vi skal gjøre det i dag, men om et par år vil de stille spørsmål, og da bør vi kunne gi dem et klart svar.»
Han hadde unektelig et poeng. Henny visste det, men hun nektet å gi ham rett. Det ville være det samme som å innrømme at dette med utmeldelse og innmeldelse muligens hadde vært noe forhastet.
«Alle mennesker feirer jul.»
«Det er ikke sant. Jøder, muhammedanere, hinduer og buddhister feirer ikke jul. Norske humanetikere gjør et unntak, men kaller det solfest, etter den førkristne skikken.»
«Så kaller vi det også solfest.»
«Da kan vi ikke tenne adventslys. Det er en kristen skikk. Vi bør ikke blande inn hedenskap.»
Henny kjente raseriet ulme faretruende i seg. Nå gikk han virkelig for langt. Tenk at hun var gift med en slik kverulant av en mann! Riktig ille var han. Så påståelig at det var en gru. Samtidig kunne hun ikke underslå at han faktisk hadde et poeng. Et ganske godt ett, til og med.

Til toppen