Nesten mot sin vilje måtte Karijanne smile idet hun strøk brevet over leppene. Sveinung ... Han var så god! Så snill og så kjærlig. Hun var jo så glad i ham! Likevel hadde det nå sneket seg noe smertefullt inn i denne deilige kjærligheten som hun hadde følt for ham de siste to årene. Som en svak, ulmende tannpine, som hun prøvde å ignorere i begynnelsen fordi hun ikke ville ha vondt i tannen, men som hun visste ville bli verre og verre. Som ikke ville gå over før tannlegen hadde plombert eller trukket tannen. Det var bare det at hun følte seg langt fra sikker på at denne nye, ulmende smerten kunne la seg fikse. Det ville vel gjøre vondt hva enn hun foretok seg. Dersom hun skulle bestemme seg for å prøve å leve av dansen, eller å gå andre veier enn å flytte til Fjordnes, ville hun vel aldri bli kvitt samvittighetskvalene fordi hun da måtte svikte Sveinung. Kanskje ville dårlig samvittighet og skyldfølelse alltid ligge der og kvele gleden over å lykkes som danserinne, eller hva som helst annet. Og innerst inne visste hun ikke om det var det hun ville. Det hadde kommet så brått, dette ønsket om å gjøre noe annet. Noe mer spennende enn å bli bondekone på Fjordnes. Å bli kjent med Amanda hadde åpnet nye vinduer mot fremtiden. Vinduer som hadde vært lukket for henne etter at hun møtte Sveinung, men som Amanda, hennes dans og spennende og eksotiske fremtidsdrømmer, hadde åpnet. Danserinne ... Det var liksom ikke det yrket vanlige jenter som henne gikk hen og skaffet seg. Det var i utlandet, i Amerika, England eller Tyskland, der det fantes flotte nattklubber som Moulin Rouge og kasinoene i Las Vegas, som hun hadde sett på film eller lest om, det var der jentene kunne drømme om å ikle seg glitter og stas og gjøre livet til en dans. Ikke i Mo i Rana. Det virket tåpelig å ha sånne drømmer i den lille industribyen oppunder polarsirkelen. Folk i lille Norge, særlig i Nord-Norge, hadde beina på jorden. Den samme jorden som hun selv befant seg på, og som hun skulle fortsette å leve på. Sammen med Sveinung og resten av familien som hun var så glad i. Men Amanda hadde snudd litt på de tankene. Hun brydde seg tydeligvis ikke om det om noen skulle synes at fremtidsdrømmen om å danse gjennom livet var en tåpelig og barnslig drøm. For henne var det alvorlig ment. Hun ville det virkelig, og hun våget å snakke om det. Karijanne kunne ikke annet enn beundre den danseglade jenta, selv om hun i mange av vennenes øyne bare var en barnslig førsteklassing på realskolen. Amanda hadde vunnet konkurranser i Amerika, hun kjente folk der borte som var i det rette miljøet. For henne var liksom alt lagt til rette. For henne var det mer realistisk. Men det beviste jo at det ikke var umulig for andre heller. Man måtte bare ville det. Man måtte ønske det hardt nok og gå inn for det på alle måter. Kanskje kunne vennskapet med Amanda og hennes kontakter i Amerika, hvis hun reiste dit for å utdanne seg som danserinne, også komme henne til gode. Jo mer hun tenkte på det, desto mer syntes den nye drømmen å slå rot og vokse hos henne. Men på nattbordet lå bevet fra Sveinung, brevet med de varmeste kjærlighetserklæringer, med alle de nydelige ordene som varmet henne langt inn i hjerteroten. På nattbordet sto det også et bilde av ham, tatt sist han besøkte dem på Alveøya. Hun trengte bare å se på det varme smilet og blikket i de pene øynene, så skjedde det noe – noe godt – innvendig. Hun ville jo ha ham! Men hun ville noe annet også. Noe som vanskelig, eller umulig, kunne inkludere Sveinung.

Til toppen