Moren stirret overrasket på Anna. – Skal du ut på ski nå? Så sent? Det blir jo snart mørkt!

– Jeg har sittet på skolebenken i hele dag, mor. Jeg har behov for å røre på meg. Anna kneppet anorakken og trakk luen ned i pannen. – Dessuten har Ingmar og Viktor tråkket løyper på kryss og tvers hele veien mellom Stange og her. Jeg ser løypene godt selv om det skumrer. Måneskinn er det også.

Moren resignerte og rakte henne vottene. – Hvordan går det nede på Katedralskolen? Er det mye bråk der om dagen? Jeg snakket med noen i byen i går som hadde hørt noe om det.

– Nazistene prøver å tukte lærerne våre, og det er lektor Grieg det går hardest utover. Det sies at han er så jøssing at han er livsfarlig. Anna lo. – Det er jammen sant også. Han gjør det heller ikke lett for NS-elevene. De krymper seg bare han ser på dem. Vi andre fryder oss, så klart. For oss er Grieg en helt. Men NS-yngelen har selvsagt klaget på ham, og nå sies det at ordfører Grill Fasting har grepet inn og prøver å få Grieg sparket.

– Grill Fasting? Den motbydelige fyren! Per sier at han har varslet at alle offentlige tjenestemenn i distriktet som ikke er medlem av NS eller som motarbeider partiet, vil miste stillingene sine. Grill Fasting skulle ha vært avsatt og sendt i fengsel selv. Og slikt får vi fra de som liksom skal være våre egne! Som om ikke okkupantene er ille nok. Moren skuttet seg, som om hun ville riste av seg tanken på mannen. – Ikke bli så lenge, er du snill. Jeg liker ikke at du er ute alene i mørket.

Tante Rose kom ut i gangen. – Kan du ikke stoppe på Brandstad på tilbakeveien og be Karl komme og spise kveldsmat med oss? Han har ikke godt av å sitte i det tomme huset alene.

– Det skal jeg gjøre. Har man funnet ut hva Edna døde av?

– Jeg tror ikke det. Vi har hatt mange helligdager, vet du. Da driver patologene bare med det som er tvingende nødvendig.

– Jeg skal spørre Per, sa moren. – Han kan ha hørt noe.

Anna trakk på seg vottene og gikk ut. Skiene sto ved husveggen, og hun spente dem på seg og staket seg vei gjennom hagen. Straks åpnet vinterlandskapet seg foran henne, og hun fant en løype som gikk rett sydover.

Åkrene lå der i måneskinnet, myke som melis. Stillheten var total, alt som hørtes var lyden av skiene som gled gjennom snøen. Anna trakk inn lukten av vinter og kjente hvordan hjertet hamret i brystet. Kinnene brant av forventning, en forventning blandet med skam. Moren hadde akkurat fordømt nordmenn som fraterniserte med fienden.

Han ventet på henne ved det lille huset. Hun så ham ikke før hun var like ved, først da trådte han frem fra skyggene. Det glimtet i hvitt da han smilte. – Anna. Stemmen var varm. – Du fant beskjeden min. Og du skjønte hvilket sted jeg mente.

Hun nikket. Hun aktet ikke å fortelle ham at hun i ukevis hadde vært bortom kåpen der den hang utenfor klasserommet, for å undersøke om det plutselig skulle ligge en lapp i en av lommene. Så, i dag, hadde hun funnet det hun hadde ventet på.

Max Schultz hadde satt skiene opp mot tømmerveggen. – Så du noen på veien hit?

– Ikke en sjel.

Anna skjønte hvorfor han hadde valgt dette stedet. Det enkle tømmerhuset lå på en liten kolle. Rundt huset sto det skjermende furutrær, men det var fremdeles fritt utsyn til alle kanter. Dersom noen nærmet seg, ville de være lette å oppdage herfra.

– Jeg har tenkt mye på deg. Han tok et skritt nærmere. – Vil du ikke ta av deg skiene?

Av en eller annen grunn var stemningen mellom dem annerledes enn sist. Den sitrende spenningen var der, men noe føltes allikevel annerledes. Han var ingen fremmed lenger. Avstanden mellom dem var mindre.

Hun nølte, så bøyde hun seg og løsnet bindingene. – Jeg visste ikke at du kunne gå på ski.

Han lo. – Jeg har sannsynligvis mer erfaring enn deg. Min familie har pleid å tilbringe deler av vinteren i Alpene. Jeg har hatt ski på beina fra jeg kunne gå. Det samme gjelder faktisk mange av mine landsmenn.

Hun rettet seg og trådte ut av bindingene. – Noen av dem er jo også østerrikere nå.

– Det har du helt rett i. Der Führer har sørget for det.

Anna kunne ikke se uttrykket i øynene hans, for det mørke håret hang ned i pannen og skjulte ansiktet hans for henne. Han plasserte skiene hennes ved siden av sine egne. – Jeg er så glad du kom. Jeg var redd du ikke ville våge.

Hun visste ikke hva hun skulle svare.

Han tok et skritt nærmere og la hendene på skuldrene hennes, og det gikk en skjelving gjennom henne. – Stoler du på meg? spurte han lavt.

– Jeg vet ikke. Hun bet seg i leppen. – Du hjalp meg da jeg ba om det. Men av og til er jeg sikker på at du bare bruker meg.

– Jeg har skjønt det. Og jeg har ikke visst hvordan jeg skal få forandret på den oppfatningen. Ikke før nå.

Han skakket på hodet, og måneskinnet lyste opp ansiktet hans. Det gikk et søkk gjennom Anna. Han var så utrolig vakker.

Hendene gled opp langs sidene av halsen hennes. Sakte lente han seg frem og kysset henne. Først var berøringen lett, nesten famlende, men da han merket reaksjonen hennes, ble kysset mer intenst.

Hun var aldri blitt kysset på denne måten tidligere. Det var som om berøringen av leppene hans sugde all kraft ut av henne, som om beina var blitt forvandlet til gelé.

Da han løsnet grepet om henne, holdt hun på å falle, og han slo armene om henne igjen og klemte henne mot seg. – Anna, hvisket han. – Mein Liebchen.

Hun visste hva de ordene betydde. Armene hennes gled rundt livet hans, hun klamret seg til ham, andpusten av begjær og av intensiteten i det hun følte. Med ett var det som om alle advarsler, alt hun tidligere hadde lyttet til og trodd på, hadde mistet sin betydning. Det kjentes som om det gikk et ras i brystet hennes, og med ett så hun alt slik det virkelig var. Max Schultz var ingen fiende, han var en venn, et menneske som ville henne vel. Ganske enkelt en mann som elsket henne. Og hun elsket ham, elsket ham med hele seg.

Til toppen