Kolrun løp.
Hun stormet ut av skjenkestua og spurtet gjennom byen.
Hun kjente pusten brenne i strupen da hun nådde Kristkirken og løp ned bakken langsmed muren.
Noen brølte som en okse: «Ikke tråkk på sporet, ikke tråkk på sporet! Glan alt dere orker, men tråkk ikke på sporet!»
Lettelsen var som en rus idet hun stanset, selv om hun gled i snøen og seilte på baken et titalls skritt før hun fikk ben under seg og ble stående.
Karl Jernhanskes tordnende stemme hadde virket – sporet opp fra Nidelva var nesten urørt.
Han sto litt nedenfor henne, og Sven var alt framme hos ham. Menn og noen kvinner sto tett langs et enslig fotefar som ledet opp mot kirken.
«Jeg holder kustus her. Sven og Kolrun, se på sporet og på stedet der han skal ha kommet opp fra elva – og stedet der demonen skal ha gått tvers gjennom muren og inn i den kjelleren som ikke er der. Det skal være sotmerker etter ham – eller det. Tenk etter hva dere ser og gjør dere opp en mening.»
«Vi begynner nedenfra,» sa Sven.
«Greit for meg,» svarte Karl.
Det var ikke greit, ikke slik Kolrun kjente det. Hun hadde hengt igjen koften og beltet hos Margareta, så hun gikk i bare trøyen. Det eneste våpenet hun hadde, var kniven i støvleskaftet, og hun var barhodet. Hun var også smått våt bak etter fallet, men det ville tørke av seg selv.
Det var ikke langt til Nidelva. De gikk bakom rekkene av mennesker som snakket opphisset. Kolrun hørte mange meninger om demonen, og tanken streifet henne: Det finnes dem som tror at jeg er en demon eller at valkyrien Gondul har tatt bolig i meg styrer meg – og det er sant at jeg har drept menn, men jeg kjenner ikke … burde jeg ikke kjenne Gondul i meg?
Hun tvang tanken tilbake. Erkebiskopen hadde sagt at besettelse var en helt annen ting og at det var en overtro hos de åsatroende, dette – og at det var hennes egen fortvilelse som brakte henne slike tanker.
De nådde elvebredden, og den vesle flokken som sto der, ga dem plass.
«Den er kommet fra sjøen,» sa en mann i flokken. Stemmen hans klang opphisset, det fantes en redsel i den. «Den kom fra sjøen, det er en draug!»
Elveisen var tynn, den ville ikke ha båret noen, ikke engang en svært liten mann. Den oppbrutte isen nær elvebredden vist svart elvevann. En mann i flokken bar på en solid stav. Sven lånte den og målte dybden nære land. Han ga staven tilbake, og mannen grep den som om det var et våpen til forsvar. Kolrun tenkte han måtte være en modig mann. Heller kamp enn flukt, selv mot en draug eller demon.
«Jeg tjener i kirken,» sa mannen brått. «Jeg vet at en stav ikke biter på en demon, og jeg er snekker, ikke noen stridsmann. Likevel, jeg er sterk ...»
Sven sto ennå og så ned på det mørke elvevannet. «Snaue halvannen fot dypt her ved bredden. Kom, Kolrun, du er en sporjeger selv de mest drevne illgjerningsmenn frykter. Vi må se på fotefarene som støkket folk slik.»
Kolrun kunne ikke noe for det – synet av fotsporene som førte fra elvebredden fikk henne til å kjenne en frysning sildre gjennom kroppen.
Ingen menneskelig fot setter slike spor.

Til toppen