Marit reiste seg forsiktig og la datteren i sengen, pakket dynen godt om henne og kysset henne kjærlig på kinnet. Grete hadde lett for å bli forkjølet. Hvis hun ikke ble bedre snart, ville hun sende bud etter doktor Gåsbakk.

Idet hun gikk ned loftstrappen, gikk tankene til Holger, og det spente seg inni henne. Hun mislikte at han hadde takket nei til tilbudet hennes, men hun kunne ikke tvinge ham. Trusselen om oppsigelse burde ha fått ham til å tenke som om to ganger, men han var så kjær i Ulvhild at han var blind for alt annet, tenkte hun og skulle ønske at hun fant en mann som ville elske henne like høyt.

Med ett husket hun den nye drengen. Hun hadde sett ham flere ganger i dag, sist da han sto i bar overkropp og reparerte gjerdet til innhegningen. Han var velutstyrt både når det gjaldt det ene og det andre, hadde hun lagt merke til, og da hun tenkte på hvordan de kunne ha hygget seg sammen, sitret det i henne. Hun hadde vært lenge uten en mann nå, og hun ønsket virkelig å bli svanger. Når Holger ikke sto til disposisjon, kunne kanskje …

Hun stanset midt i tankerekken da det banket bestemt på ytterdøren. Det kom sjelden noen. Hvem kunne det være?

Da Marit gikk bort til vinduet og kikket ut, stivnet hun idet hun oppdaget moren og sognepresten. Plutselig hadde hun hjertet i halsen. Hva gjorde de der?

De hadde ikke sett henne. Hun trakk seg tilbake og lurte på om hun skulle la være å åpne. Bortsett fra den kvelden moren plutselig dukket opp, hadde hun ikke hatt noe med dem å gjøre. Hun hadde ikke lyst til å snakke med dem nå heller.

"Marit?"

Hun skvatt da moren ropte inn gjennom det åpne stuevinduet.

"Jeg vet at du er der inne. Kan du åpne? Det er noe viktig vi må snakke med deg om."

Marit holdt pusten. Jammen var de frekke! Etter sviket og alt det andre som hadde skjedd, burde de hatt vett på å holde seg unna.

"Hvis du ikke åpner, blir vi nødt til å oppsøke lensmannen," fortsatte moren å mase.

Marit lente seg med overkroppen ut av vinduet. "Så får dere gå til lensmannen," sa hun hardt. "Jeg har ikke gjort noe galt, og har heller ikke noe usnakket med dere."

"Det gjelder Ivar og noe du sa da jeg var her sist."

"Ivar? Jeg trodde han var død og begravet."

Moren så på Marit med et blikk som sa alt om hvor håpløs hun syntes hun var. "Det er best for deg om du åpner," sa hun alvorlig. "Hvis ikke, tør jeg ikke å love hvordan dette vil ende. Tenk på ungene, de trenger moren sin."

Nysgjerrigheten hadde våknet. Hva i all verden hadde de tenkt å ta opp? På moren hørtes det ut som om dommedag var nær, og Marit kjente en stigende uro. Hun bestemte seg for å gjøre som de ba om. Hun hadde ikke mer å tape. En prat kunne ikke skade. Kan hende fikk hun anledning til å fortelle dem hva hun mente om måten de hadde oppført seg på også. Nå fikk hun snakket med begge på samme tid.

Bestemt gikk hun ut i gangen, vred om nøkkelen og åpnet døren på vid vegg. "Vær så god, kom inn," sa hun sukkersøtt og strenet tilbake til stuen. Der ventet hun på dem med hamrende hjerte og svette håndflater. Hun kastet et blikk mot taket og ba en stille bønn om at ingen av ungene måtte våkne. Hun trengte den tiden det ville ta å fortelle moren og den helsikes presten hvor vondt de hadde gjort henne.

Moren kom inn først. Deretter presten, og det var første gang Marit hadde sett ham så utilpass. På et vis var det en seier. Det var i hvert fall det hun ønsket å tro.

"Jeg gikk tom for kaffe tidligere i dag, og har ikke noe annet å by dere," løy hun.

"Vi trenger ingen servering," sa moren kort og røpet at hun også var nervøs. "Du får begynne, du," sa hun og tok prestens hånd og klemte den lett før hun slapp.

Han nikket og foldet hendene i fanget. "Din mor har fortalt meg at du har påstått at du og jeg skal ha delt leie," sa han lavt. Som om han var redd for at flere skulle høre det.

"Jeg sa bare det som sant er," sa Marit hardt.

Presten gjorde store øyne før han fortsatte. "Du sa til og med at du var svanger. Med meg."

Marit rettet ryggen og stirret ham hardt inn i øynene. Hun husket ikke at hun hadde sagt det, men det var like greit. Det var en god tanke å vite at de følte seg truet.

Til toppen