Kattuglens varsel (Heftet)

Serie: Lydias løfte 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 352
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lydias løfte
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202634360
Kategori: Romanserier
Omtale Kattuglens varsel

Rosendal, 1901

I vakre Rosendal er ikke alt like idyllisk som det ser ut. Under overflaten syder det av hat, ondskap og mørke hemmeligheter. Midtpunktet i bygda er skjenkestuen, som Lydia og moren hennes driver. Lydia kan «lese» mennesker, men når bygda hjemsøkes av uforklarlige mord, står hun uten svar. Hun søker trøst i naturen og hos dyrene, men er ikke lenger sikker på hvem som er venn eller fiende …

«Kattuglen varsler om død.» Einar så alvorlig ut.
«Ikke si slikt! Jeg får frysninger,» sa Lydia og så ned på armen, der hårene sto rett opp.
«Beklager. Det var dumt av meg. Det er bare en gammel legende.»
«Og hva sier denne legenden, da?» Hun kunne ikke la være å bli nysgjerrig.
«Den sier at uglens lyd, ‘kle-i-hvitt’, betyr at noen vil bli svøpt i et likklede.»

Til toppen

Andre utgaver

Kattuglens varsel
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Jenny Micko:

Utdrag

De to pikene sto i kø for å gå over landgangen. Olea ble utålmodig, for køen gikk sakte. Hun sørget for at Maria var rett bak henne da de forlot båten. Over landgangen kunne de gå ved siden av hverandre, og hun plasserte seg slik at Maria gikk på hennes høyre side.

I samme sekund som de satte føttene på bryggen, kjørte Olea en hard albue i magen på Maria. Hun snudde seg ikke, men lyden av et menneske som falt i vannet, var bekreftelsen på at hun hadde brukt nok kraft.

Marias skrik overdøvet alle andre lyder, og i kaoset som fulgte passet Olea på å snike seg gjennom folkemengden og skynde seg inn bak det som måtte være handelsboden. Hun hørte opprørte stemmer fra kaia, og smilte fornøyd. Så glattet hun på skjørtet og la fletten på plass på ryggen. Nå måtte hun bare vente en stund før hun begynte å gå langs veien som passerte hotellet, slik at hun fant noen hun kunne spørre om veien til legevillaen. Nå skulle du ha sett meg, Thomas, tenkte hun. Du har sannelig lært meg godt opp.

*

Lydia presset seg frem gjennom folkemengden. Da hun kom ut på bryggen og så ned i vannet, fikk hun øye på en ung jente som desperat prøvde å holde hodet over vannflaten. Hun hadde et stygt kutt i pannen. Skrikene hennes ble overdøvet av dem som ropte og hylte oppå kaia, men ingen så ut til å ville hoppe ut i det iskalde vannet. Det var ikke temperaturen eller viljen det sto på – Lydia visste at de fleste ikke kunne svømme.

Hun skulle til å sparke av seg treskoene og hoppe over kanten, da vannspruten traff henne i ansiktet. En ung mann tok et par målrettede svømmetak, og fikk raskt tak i den stakkars jenta. Nå kunne Lydia se ansiktet hans. Det lange arret lyste hvitt, og hun kunne ikke la være å stirre. Med ett var det som om blikkene deres møttes, men det var nok bare innbilning, tenkte hun.

Han holdt jenta under armene mens han tok svømmetak med beina, og sakte, men sikkert nærmet de seg bryggekanten. Lydia trippet rastløst med føttene. En gjeng med karer sto klare til å ta imot og dra jenta opp på land. Mannen med arret klatret opp på egen hånd. Jenta gråt og hakket tenner. Blod dryppet fra såret i pannen, hun var likblek, og leppene var blå. En kvinne kom løpende med et ullteppe som hun ble tullet inn i, før smeden bar henne opp til handelsboden.

Kjøpmann Olav Stend viftet bort menneskene og ropte at handelsboden ville holde stengt inntil videre. «Her er ingenting å se! Kom dere av sted!»

Mengden trakk seg motvillig tilbake, og handelsmannen dro igjen dørene. Lydia ble stående.

Hun kikket bort på redningsmannen, som ristet vannet ut av de mørke krøllene mens han spente på seg et belte med en stor kniv i. Nølende begynte hun å gå mot ham. Mannen så opp, og hun kunne betrakte ham på nært hold. Fargen på øynene minnet om rav; brune med innslag av gult. Han smilte mot henne uten å vise tennene, og hun tenkte at hun aldri hadde sett så fyldige lepper på en mann. Skjorten satt som limt på ham, og avslørte en kropp som var vant til hardt arbeid.

Lydia funderte intenst på hva hun kunne si uten å høres ut som en komplett tomsing.

«Du reddet henne,» sa hun til slutt, mens blikket begynte å flakke usikkert. «Du burde også ha fått et ullteppe.»

«Det går bra. Jeg har ikke så lang vei hjem,» svarte han og pekte mot Smeby, huset som innkvarterte de fleste av løsarbeiderne på Skaaluren Skipsbyggeri.

«Arbeider du på verftet?» spurte Lydia.

«Ja, men nå er det ikke mer arbeid der på en stund, så jeg må dra videre.»

«Å …» Hun kjente et lite stikk i brystet. «Har du hørt om drapet?» spurte hun, for å holde på ham litt lenger. Fingrene fiklet med en hårlokk.

Han nikket tankefullt.

«Grufullt, ikke sant?» Lydia ble ivrig. «Tror du ikke det må ligge et voldsomt hat bak en slik handling?» Hun sperret opp øynene.

«Hat eller kjærlighet. Grensen mellom de to er nokså fin.»

Lydia hadde ikke tenkt slik på det.

«Nei, jeg får komme meg inn i varmen.» Han tippet på lueskyggen.

Som om det var den mest naturlige ting i verden, strakte han ut hånden og fanget hennes i sin. Det varte bare et øyeblikk før han slapp taket igjen, men Lydia kjente hvordan det brant i huden der han hadde streifet den med tommelen. Hun skjulte raskt hånden bakpå ryggen.

«Det var ikke meningen å oppholde deg. Jeg ville bare si takk for at du reddet …» Hun svelget resten av setningen, og forbannet seg selv for sin tafatthet. Hun måtte si noe, gjøre noe som holdt ham igjen, hun kunne ikke bare la ham forsvinne ut av livet sitt like fort som han hadde dukket opp!

Plutselig handlet kroppen hennes av seg selv. Føttene beveget seg fremover, øynene søkte hans og hånden forlot sin plass bakpå ryggen. Hun kom til seg selv igjen, og skjønte at hun sto og rørte ved arret hans med pekefingeren.

«Unnskyld!» Hun rygget bort fra ham, sjokkert over sin egen oppførsel.

Men mannen bare smilte og la hodet en anelse på skakke. «Hva var det for?» stemmen var mild.

«Jeg vet ikke,» svarte Lydia ærlig.

«Synes du det er stygt? Kanskje det skremmer deg?» Han så henne rett inn i øynene og strøk raskt over arret.

Lydia ristet intenst på hodet. «Nei, det skremmer meg ikke,» svarte hun på åndeløst. Hodet føltes lett.

Han smilte enda bredere, før han blunket til henne og spankulerte av gårde.

Lydia ble stående og se etter den brede ryggen hans. «Jeg vet ikke», gjentok hun stille for seg selv. På lett skjelvende bein forlot hun kaia. Hun skvatt da en hånd la seg tungt på skulderen hennes. Hun virvlet rundt og møtte de gulbrune øynene.

«Det var ikke meningen å skremme deg. Jeg må bare fortelle deg noe.»

Han lente seg frem. Lydia holdt pusten ufrivillig.

«Hun sa noe. Ja, jenta altså.»

«Ja vel?» Lydia hevet øyebrynene. Han sto så nær, og hun måtte motstå fristelsen til igjen å strekke ut en finger og la den følge arret. Hvordan hadde det føltes? Var huden ruglete? Nei, den var glatt ...

«Hørte du hva jeg sa?»

En dråpe dryppet fra luggen hans og ned på leppene. Lydia kunne ikke slippe den med blikket. «Om forlatelse,» pep hun. «Jeg lytter.»

«Piken sa at hun ble dyttet. Du var jo på kaia da det skjedde. Så du noe?»

Lydia prøvde å konsentrere seg, men endte opp med å riste på hodet. «Jeg hørte bare et plask og et skrik.»

«Hm … Hun var kanskje forvirret etter slaget mot hodet.» Han trakk på skuldrene, men Lydia syntes ikke at han hørtes helt overbevist ut.

«Jeg skal spørre henne når hun kommer til hektene igjen,» lovte hun.

«Gjør det, frøken Lydia.»

Hun stirret forbauset på den fremmede mannen, som reddet jenter i nød og fikk henne til å miste forstanden. Han hadde sagt navnet hennes!

«Hvordan visste du …?»

Nå lo han, og hun visste ikke om det var med henne eller av henne.

«Historiene om de fyrige damene på skjenkestuen har ikke unngått meg. Håret ditt er like vakkert som folk sier.»

Lydia strøk raskt en hånd over hodet for å dytte det tydeligvis beryktede håret på plass. Hun hadde aldri i sitt liv følt seg så avkledd som under hans granskende blikk.

«Jeg liker at du lar det henge fritt. Du ser ut som en hulder. Her, gi meg hånden din.»

Lydia kjente at hendene var klamme av svette, og tørket dem diskret mot skjørtet, før hun lot ham få hånden.

«Følg med nå.»

Ansiktet hans var så nær at hun kunne ha kysset ham. Det ilte og prikket under huden. Han holdt henne rundt håndleddet og brettet ut fingrene hennes. Så begynte han å tegne med sin egen finger i den åpne håndflaten. Han hevet blikket og så spørrende på henne. Lydia skjønte ingenting. Han gjentok prosessen, og nå smilte hun mot ham. Han hadde gitt henne noe! Forsiktig lukket han hånden og slapp taket. I neste stund var han på vei bort. Lydia åpnet hånden og så på den usynlige skriften. Han hadde gitt henne sitt navn.

Til toppen

Bøker i serien