Kjærlighetens glør (Heftet)

Serie: Årringer 33

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 33
ISBN/EAN: 9788202537746
Omtale Kjærlighetens glør
Silja er redd for at sannheten om Østbøs forsvinning skal komme for en dag. Når hun får vite at Ingeborg har lyttet til en samtale mellom Villemann og henne, blir hun vettskremt.

Silja hadde mest lyst til å hyle. Dette skjer ikke. Har skjebnen ombestemt seg? Er det Gud som snur på femøringen og velger å være ond? Har han ikke gjort nok mot meg?

Til toppen

Andre utgaver

Kjærlighetens glør
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Utdrag

Det så veldig stille ut hos Mas-Karin. Kanskje hun lå og sov? Eller hadde hun gått over til Åsli? Silja gikk bort til den grå døren og banket forsiktig på. Hun ventet litt, men det kom ingen subbende steg i gangen innenfor og ingen åpnet døren. Hun banket på enda en gang, men det var like stille, så enten sov den gamle tungt i gyngestolen, eller så var hun ikke hjemme. Hun tok i døren, og kjente lettelse over at den ikke var låst. Så lå hun vel og sov da. Døren knirket opp, og hun lukket den fort etter seg. Det første hun tok inn i synsfeltet var den tomme gyngestolen. I slagbenken inntil langveggen var det heller ingen som sov, bortsett fra gamlekatten, Siri. Der sto også kurven med grå og hvite garnnøster. Men Mas-Karin var ikke å se. «Karin?» Hun hevet stemmen mens hun lyttet etter de vante snorkelydene, men det kom ingen fra soverommet. Døren dit inn sto på gløtt, og da hun skjøv den inn og kikket mot den stutte, blåmalte sengen, måtte hun fastslå at den gamle ikke var hjemme. Ja, så hadde hun vel rent over til Åsli da, eller hun satt på vedkassen i oppistuen. Men dit går jeg ikke. Ikke pokker. Hun gikk ut i stuen igjen, åpnet ovnsdøren og så en haug med aske. Her hadde det ikke vært fyr på lenge, kunne hun konstatere. Ikke siden i dag tidlig. Vedkassen var full med kløyvd granved, men det var ingen tyristikker der. Hun bestemte seg for å gå ut i vedskjulet og se om hun fant noen. Hvis ikke fikk hun ta øksen og hugge til noen, slik at Mas-Karin kunne fyre opp i ovnen når hun skulle koke vann til kaffen eller lage seg mat. Hun gikk ut, men bråstanset på hella utenfor da en skikkelse brått rundet lafteknuten på den grå stua. «Eskil,» utbrøt hun og kjente at hun egentlig ikke hadde lyst til å møte ham nå, men hun slapp nok ikke unna. «Silja!» Han virket like overrasket, og stanset rett ved kjøkkenvinduet, nølende, som om han kom ubedt. «Jeg ... jeg skulle bare besøke Karin, men hun er visst ikke hjemme.» «Hun var innom Eivor i dag tidlig, og nevnte at hun skulle en tur til Åsli. Om hun ikke er tilbake, har hun vært lenge borte nå.» «Ja, jeg kjente at ovnen var kald.» «Hun har ikke fyrt fordi pipa er tett. Hun holdt på å røyklegge hele stua her i dag tidlig, sa hun. Jeg tenkte jeg skulle undersøke om det var noe galt med spjeldet.» Hun nikket. «Er far hjemme?» «Ja, han er hjemme. Han var en tur nede på saga på morgenen, men han var visst ikke helt i form. Eivor er bekymret. Du får gå opp og muntre ham opp.» Silja ble også bekymret, men så overmannet trassen henne. «Jeg tror neppe jeg egner meg til å muntre ham opp. Jeg setter ikke mine bein oppe i det huset så lenge han er hjemme.» Eskil så granskende på henne. «Så du er fremdeles sint på ham?» «Hva tror du?» Hun bestemte seg for å skifte samtaleemne. Hun orket ikke snakke om faren og det betente forholdet mellom dem. «Men hvorfor er ikke du på arbeid?» «Olaf og jeg har vært i Skillingsmark og hentet møbler.» Det mørknet til i henne, og hun skottet mot nyhuset øverst i jordet. «Ja vel, så du har flyttet inn nå da?» Tonen var spissere enn hun hadde ønsket. Hun så på blikket hans at han ikke likte seg. «Silja, jeg er lei meg for …» «Du trenger ikke å være lei deg for noe, Eskil,» avbrøt hun ham. «Men jeg vil ikke at vi skal være uvenner. Da drar jeg heller på vinterhogst.» Hun sukket. «Vi er da ikke uvenner, men jeg ser ingen grunn til at vi skal være hverandres bestevenn heller.» Han så såret ut. «Ja vel, om det er slik du virkelig ønsker det. Har du hørt noe fra mannen din?» Da rant det over for henne, og hun hisset seg voldsomt opp. «Kan du slutte å spørre om det? Nei, jeg har ikke hørt noe. Jo, forresten, jeg har fått et brev der han skriver at han ikke vil ha meg lenger. Ekteskapet er over. Til helvete med alt!» Eskil så rystet ut. «Silja, kjære deg …» Han tok borti armen hennes, men det som var ment som en trøstende gest fra hans side, virket mot sin hensikt. «Ikke ta på meg. Hold deg vekk,» freste hun og rygget bakover et steg. «Hvorfor er du så sint på meg?» spurte han med sårt blikk. «Jeg er ikke sint.» «Jo, det er du. Det lyner av deg. Og du oppfører deg som en bortskjemt og trassig unge.» Hun kvapp til. Det var uvant å høre ham slik. «Nei, vet du hva, dette akter jeg ikke å stå her og høre på.» Hun kjente gråten komme, vendte ham ryggen og skulle til å haste ned mot grinden, men nå grep han henne hardt om begge armene som om han ville filleriste henne. «Å, jo, det skal du.» Så skjøv han henne inn gjennom døren og inn i stuen, dro henne bort til gyngestolen og puffet henne ned i den. Dette gjorde henne bare enda sintere. «Hva er det du tillater deg? Jeg vil ikke sitte her og la meg diktere av deg.» Hun kom seg opp og prøvde å flykte mot døren, men to sterke armer satte en stopper for flukten. «Slipp meg!» hylte hun og slo mot ham, men Eskil slapp henne ikke. «Ro deg ned, for guds skyld.» Han avverget slagene hennes så godt han kunne, og til slutt knakk hun sammen. Hulkende av fortvilelse og sinne lente hun pannen mot den harde brystkassen hans. Mens kroppen ristet i gråt kjente hun armene hans omkring seg, og brått var det som om han var den eneste hun hadde å klamre seg til mens hele verden raste sammen rundt henne. Han holdt omkring henne og strøk henne varsomt over håret mens tårene gjorde den rutete skjorten hans våt. Brått knirket det i døren, og en krokbøyd skikkelse kom luskende inn med et vedtre, en rundknavling av ørder, høyt hevet i den ene hånden. «Er det tjuvpakk i stua mi? Her er det intet annet enn to fergemynter å stjele, og de trenger jeg selv,» hoiet hun morskt. Silja trakk seg fort ut av favnen og dro jakkeermet over ansiktet for å fjerne sporene av tårer. «Ta det rolig, Karin. Det er bare oss,» kom det sindig fra Eskil. Mas-Karin kom listende nærmere og myste mistenksomt på dem. Men så senket hun vedtreet og sperret opp øynene. «Å, er det kjentfolk?» Silja nikket og forsøkte å smile, men gråten satt fremdeles i halsen, og hun visste at uansett hvor dårlig syn den gamle hadde, ville hun ikke klare å skjule at hun hadde grått. «Men Silja, hvorfor gråter du? Har noen dødd?» Den gamle ivret frem på gulvet som om det skulle være gode nyheter. Silja snufset. «Ja, for så vidt har det seg slik. Det var derfor jeg kom,» sa Silja og grep muligheten til å skjule hvorfor hun gråt. «Du må overbringe nyheten til far, for jeg går ikke dit når han er hjemme.»

Til toppen

Bøker i serien